Jeg er selverklært hypokonder.

Fra en som skal bli sykepleier og ønsker å bidra til en normalisering av psykiske lidelser.

Man kan dø så lett av fysisk smerte og fysiske skader – det er så lett å blø i hjel. Kan man blø i hjel psykisk? Det har jeg lurt mye på.

En til trist mobbehistorie.

Her om dagen fikk jeg en sms av en jente som rørte meg langt inni sjela.

Dikt av Jarle Lexau.

Etter en TØFF kamp på tre år, klarte jeg endelig å få psykiaterne til å innrømme at de hadde gjort feil, og jeg trodde jeg skulle få hjelp.

Jeg turte ikke si til noen hvordan jeg hadde det – for jeg trodde jeg var alene i verden om dette.

Vi trenger et medisinfritt behandlingsløp for psykisk syke.

Hvor syk må man være for å få den hjelpen man behøver?

Jeg er jo egentlig en glad, pratsom, omsorgsfull og hyggelig person. Nå tørr jeg ikke være henne, jeg vet ikke hvem hun er.

Ønsket ikke dø, ville bare ha et annet liv.

Samfunnet må nå begynne og hjelpe de som er falt helt utenfor skole, arbeidsliv og det sosiale liv.

En gruppe høyst forskjellige mennesker er denne kalde vinterkvelden samlet i et akkurat passe stort rom. I en lun atmosfære summer glade stemmer lavt.

Første innleggelse var en tvangsinnleggelse. Det var mitt aller første møte med psykiatrien.

Jeg mener at veien til tidlig innsats må gå gjennom kommunens hjelpeapparat, men kontaktinformasjon og opplysning om hjelpetilbudene som finnes virker ofte lite tilgjengelig.

Det finnes ikke noe dokumentert behandling av ME, men jeg vet at samtaler, strategier for å mestre sykdommen kan hjelpe.

Jeg bare skjønner ikke hvordan en person som var fylt med så mye liv kan føle seg så tom, hvor blir det av?

Jeg ønsker å utfolde meg og elske meg selv, men jeg tør ikke.

Jeg står i noen sitt hjem. Nærmere bestemt i en stue. Fluene svirrer rundt hodet mitt, stanken er nesten ikke til å holde ut. Søppelet flyter rundt meg. I sofaen ligger en mann henslengt. Ordene mine når ham ikke, han er dypt begravet i rus.