EN SMS SOM KNUSTE HJERTET MITT

Av Suzanne Aabel

Her om dagen fikk jeg en sms av en jente som rørte meg langt inni sjela. Den sjela jeg drasser rundt på kan nok virke både mørk, hensynsløs og nådeløs av og til, men det er klart den ikke er. Hvertfall ikke konstant. Som de fleste andre er jeg mest opptatt av de tingene jeg kjenner meg igjen i, eller føler meg truffet av. jeg får noen mailer, sms`r og telefoner inni mellom som virkelig setter en støkk i meg. På en positiv, men samtidig utrolig trist måte. Jeg har snakket ganske åpent om at jeg har slitt med angst og angstlidelser siden jeg var liten jente. Og det har vært et helvete. Et mareritt. Men også en berikelse. Hvor svulstig den enn måtte høres ut.

Denne meldingen her var spesielt vond å lese fordi jeg kjente meg så igjen i håpløsheten. Man er temmelig desperat når man sender en sms til en fremmed bare for å få et lite håp om at man ikke er alene og at ting kan bli lysere med tiden. Jeg svarte så godt jeg kunne, men fikk aldri noe svar fra denne jenta igjen. Nå håper jeg hun leser dette innlegget. Her er uansett SMS`n:

«Hei, Suzanne! Fant nummeret ditt på 1881. Dette er kanskje litt merkelig, men jeg har veldig lyst til å komme i kontakt med deg. Jeg er en jente på 20 år som ikke har noe livsglede og som for øyeblikket ikke kan se annet en mørke. Jeg vet at jeg er ung, men har hatt det sånn så lenge jeg kan huske. Jeg føler at jeg ikke lykkes med noe. Jeg er deprimert, har panikkangst, en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og ekstremt lav selvtillit. Alt gjør så ufattelig vondt og jeg klarer ikke å overbevise meg selv om at det kan bli bedre. Jeg skader meg selv og hater ingen på denne jord mer enn jeg hater meg selv. I tillegg takler jeg ikke sosiale sammenkomster og det fører til at jeg bare ligger i sengen. Hvordan har du kommet deg dit du er i dag? Du stråler og er helt fantastisk. Jeg ser virkelig opp til deg. Angsten forsvinner vel aldri, men blir det bedre?
Sendt fra min iPhone»

Det jeg ønsker med dette innlegget er ikke at folk skal gjøre noe annet enn å være positive og fortelle hvorfor denne jenta kan vite med sikkerhet at ting faktisk blir bedre. For det er klart det gjør. Men angsten for folk som henne og ikke minst meg selv er såpass lammende i perioder at det er vanskelig å se at ting skal bli bedre.

Ja, det er jo andre søndag i advent og førjulstiden kan man jo bruke på å være medmenneske om ikke annet. Hvertfall littegranne.

Så kjære fortvilte fine, stakkars deg som sendte meg denne meldingen. Angst kan gjøre deg klokere, sterkere, varmere. Kanskje også kaldere, reddere og mer sårbar i perioder, men kodeordet her er «perioder.» Jeg er et levende bevis på at selv de mest elleville, mørkeste og langvarige angstilstander kan bli bedre. 

Noen andre som har noen fine råd eller fine historier? Kom gjerne med de. Hvis du kun har negativt dritt eller uhygge å komme med så vær så vennlig å finn et annet blogginnelgg å vær krass på.