Det de ikke forteller deg
Jeg bare skjønner ikke hvordan en person som var fylt med så mye liv kan føle seg så tom, hvor blir det av?
Av Rebekka Dagsland
De forteller deg ikke at det kommer til å være dager der bare det å stå opp er en evig kamp. De forteller deg ikke at det å funke som et vanlig menneske bare funker ikke. At du blir som et lite barn igjen, fanget i mørket. De forteller deg ikke at du må lære å svømme bra for når det blir bare deg og tankene dine vil di prøve drukne deg. De forteller deg ikke at alt du noengang har lært om deg selv vil bli løgn, at de dårlige dagene bare blir verre og verre. De forteller deg ikke at om du sliter med psykiskhelse vil alle hele tiden forvente at du klarer deg, at selv hvor tøft det blir så møter du opp, for om ikke vil du bare hate deg selv mer. De forteller deg ikke hvor virkelig tøft det blir å vokse opp i et mørkt hull.
De forteller deg ikke hvordan det er å høre at du er så sterk, når sannheten er at du føler deg bare så svak. De forteller deg aldri at når du først spør etter hjelp, vil det ta år og dag. De forteller deg ikke at du må være sterk for å klare deg. De forteller deg ikke at du kommer til å bruke måneder på å forklare det samme om og om igjen når du endelig får hjelp. De forteller deg ikke at du stopper å føle deg levende – at hver eneste dag er tung å hard å komme seg gjennom. De forteller deg ikke at om du sliter, vil du bare slite mer. De sier at snart blir det bedre men det gjør ikke det. Du bare lærer å leve med det. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle skrive et innlegg når jeg følte det slik som jeg skriver nå, men om du virkelig skal klare skjønne hvordan det er å våkne hver dag, ta på seg sin redningsvest for å ikke drukne i seg selv, hvordan det er å ha seg selv til fiende, hvordan det er når ting virkelig blir tøff. Jo det skal jeg fortelle deg – det suger.
ALLE sliter, absolutt alle. Jeg vet du også har dager der du bare vil ligge i senga å gråte, høre triste sanger. Men forestill deg å måtte gå rundt med den følelsen du har rett før du gråter, forestill deg den følelsen hver eneste dag, at den aldri forsvinner uansett hva du gjør. Hvordan det må være når du er ferdig å skrike – den deilige følelsen av at du føler deg bedre. Forestill deg at den følelsen ikke går bort, du slutter aldri gråte.
Du går kanskje tom for tårer og sovner. Jeg skriver ikke for å syns synd i meg selv, jeg skriver for å vise deg hvordan det virkelig føles. Hvordan det skulle vært om jeg kunnet sette ord på det jeg føler. Livet er ikke noe dans på roser, det er en kamp for å ikke tråkke på tornene. Jeg skulle ønske jeg hadde ordene for å fortelle deg hvordan det virkelig er, men det har jeg ikke.