Hvorfor sa dere ingenting?

Av Maria C. Lindgren

Rett etter fødsel blir jeg bedt om å stå opp for å gå på toalettet. Ettersom jeg har fått epidural må jeg opp. I det jeg setter meg opp på senga kjennes det ut som om brystet mitt ligger igjen på puta. Jeg hadde mistet en del blod. Det kjennes som om den største angsten i livet mitt har tatt plass rett bak brystbena. Jeg er totalt utmattet etter 25 timer på beina og topper det hele med enorm panikk og redsel under siste del av fødselen der babyen henger fast med skulderen, jeg må klippes og jeg mister blod.

Det søkker i meg da legen som syr meg spør med høy puls om det var et sår i morkaka. Da forstår jeg at det kommer mye blod de ikke vet hvor kommer ifra.

Jeg reiser meg opp, det er tung å puste og jeg blir støttet av to små jordmødre som rekker meg til skulderen. Skal disse to klare å holde meg igjen når jeg seiler om? Det var så umåtelig langt å gå til toalettet som lå fem meter fra senga. I det jeg satt meg på toalettet gikk hele verden rundt hodet mitt. Jeg ble livredd og tok spenntak i veggene på begge sider av meg og ropte om hjelp. Hva nå de kunne hjelpe med, der jeg satt med mine gode og drøye kilo, fullstendig blåst og tom for energi. De trillet senga mi til døra slik at jeg kunne ha en «pit-stop» fra doen til rommet mitt.

Jeg gikk i lav høyde mot senga, med hodet først og tryna med fjeset først ned i senga. Fullstendig forvirret. Ettersom jeg ikke klarte å gå på do måtte jeg få et kateter. Det var et evig stress på fødeavdelingen denne dagen. Jeg spurte om jeg kunne få ligge litt på rommet og hvile fordi verden gikk rundt meg, og jeg orket ikke tanken på å bli trillet fra korridor til korridor inn på barsel. Jeg fikk til svar at de måtte vaske ut stua så jeg måtte flyttes med en gang.

Fire timer etter fødsel blir jeg dytta i en seng som delvis låste det ene hjulet konstant slik at senga tverret ned hele gangen. Jeg ba de om å kjøre sakte fordi det gikk trill rundt. Jeg var lovet enerom, endte opp på dobbeltrom med en annen nyforløst kvinne av det positivet slaget med mye på hjertet. Jeg ville bare hjem til senga mi uten babyen, jeg ville bare gråte, sove og få orden på horisonten igjen.

På barsel kom også det evige maset om å gå opp på do. I lav høyde med armene subbende i bakken gikk jeg til toalettet, med tilsyn av en stakkars barnepleier. Jeg er vanligvis et ryddig menneske, men denne dagen etterlot jeg toalettet med blod overalt. Jeg gråt og beklaget meg, men ble heldigvis møtt av et vennlig fjes. Hvis ikke hadde jeg antageligvis hoppet ut vinduet.

De neste dagene på barsel skulle jeg altså sitte og ta meg sammen hver gang barnepleier og jordmor kom innom. Jeg kom med unnskyldninger om hvorfor jeg ikke orket å følge babyen min til legen, selv om de forstod det, skammet jeg meg så inderlig. Jeg klarer jo ikke ta vare på dette barnet. Jeg turte ikke si til noen hvordan jeg hadde det – for jeg trodde jeg var alene i verden om dette. Alle andre på barsel smilte og lo i gangene, men når jeg tenker meg om så gjorde i grunn jeg det og.

De neste to ukene gikk jeg i en svimmelrus med armene foran meg og støttet meg til alt mulig. Jeg støttet meg langs veggen i leiligheten, langs kjøkkenbenken, jeg hang i kjøleskapsdøra, jeg stod og gråt på verandaen i mens jeg holdt meg til rekkverket – livredd. Jeg turte ikke gå ut av huset i fare for å møte noen jeg måtte prate med, fordi jeg var så svimmel – og fordi jeg fikk så dårlig samvittighet når jeg fikk beskjed om å nyte tiden.

De første ukene etter fødsel kunne jeg ikke forstå hvorfor ingen sa noe om dette. Eller hvordan folk får hverdagen til å fungere – mitt liv bestod i å amme og å grue seg til å amme – og slik trodde jeg det kom til å være for alltid.

Jeg fikk ikke til å amme uten smerter. I det jeg var ferdig med å amme satt jeg i 2 timer og gruet meg til neste runde med amming. I tillegg fikk jeg printet inn hvor skadelig det var å gi erstatning av mennesker som antageligvis bare mente det godt. Jeg var så i kjeller`n.

En dag fikk jeg prate med en helsesøster med psykiatri i grunnen. Hun snakket med meg og fortalte meg hvordan jeg hadde det – hvordan vet hun alt dette tenkte jeg. Jeg er jo alene om dette? – Helt til jeg forstod at hun møter «sånne som meg» hver dag.

Det er normalt at det er tungt å bli mamma – i hvert fall når man har et følelsesregister ut av en annen verden fra før. Hver dag har jeg hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke nyter tiden nok. At jeg ikke er blid nok. At jeg er utakknemlig. Helt til jeg snakket med denne helsesøsteren som forteller meg at de fleste har det sånn. – Men hvorfor er det ingen som sier noe? Jeg forstår at det er en enorm omveltning å få barn, men jeg syns ikke det har vært det verste.

Jeg syns alle undertrykte følelsene har vært det verste. Jeg har ikke turt å si til noen hvordan jeg har det fordi jeg har tenkt at da kommer barnevernet og henter barnet mitt. For det er det man leser om i avisene, at de kommer og knakker på døren uten grunn, men det er så absolutt ikke sånn.

Allerede etter èn samtale med helsesøster føler jeg meg normal igjen. Jeg kan gå med rak rygg og bære barnet mitt fordi jeg vet at det skal være sånn – det tar tid å komme tilbake i form, fysisk og psykisk. I tillegg kom denne kloke helsesøsteren med de fineste ordene noen noen sinne har sagt til meg: Du er en unik omsorgsperson, fordi du vet hvordan det er å ha det vanskelig.

Det er slik det er å få barn.