Mitt første møte psykiatrien

Av Anonym

Jeg har ikke bare vært sint og frustrert gjennom alle innleggelsene jeg har vært igjennom. Jeg har også vært redd og usikker. Første innleggelse var en tvangsinnleggelse. Det var mitt aller første møte med psykiatrien. Ønsket ikke hjelp, men de tvang meg til å være det i 10 forferdelige dager. 10 dager preget av sinne, frustrasjon og redsel. Det var noen tøffe dager, jeg nektet å spise fordi jeg ikke ville være der.

Etter 2 dager uten noe drikke og 6 dager uten noe som helst form for mat, kollapset kroppen min. Jeg våket i en ambulanse og skjønte ingen ting. Maten var det eneste jeg hadde kontroll på i løpet av den tiden. Ikke kontroll på meg selv, og jeg slo ofte etter personalet fordi jeg bare ville ut, og fordi jeg ikke hadde kontroll.

Jeg ble hver dag, ofte flere ganger om dagen vitne til andre sin smerte. Jeg ble vitne til de forferdelige og hjerteskjærende skrikene fra andres rom. Dunking, roping, gråt og kjefting. Jeg fikk aldri fred. Jeg hørte rett og slett andre sin smerte. Det var grusomt og veldig vondt. Jeg kunne ikke gå bort fra situasjonen, fordi alle dører var låst. Det var tortur. Men jeg var også selv den alle andre måtte høre på. Dunkingen, skrikene, ropene og gråten og kjeftingen.