Ønsket ikke dø

Av Liv Hege Hagfors
 

Dette er mine ord. Mitt skrivehjerte. Alle følelsene på bordet. Budskapet mitt er å tørre og stå frem, hjelpe andre og gi støtte.

Til å starte med må jeg få sagt at dette innlegget er skrevet med hele mitt skrivehjerte. Er ikke på utkikk etter sympati eller støtte fra noen som helst. Dette gjør jeg for å rense meg selv, indre sår jeg sliter med å tømme tankene mine. Dette er også sannheten, ingenting er verken oppdiktet eller løgn. Jeg kan ikke bekrefte noen diagnoser jeg har, da jeg ikke har fått annet enn antidepressiva fra fastlege, men ingen oppfølgning eller psykolog. Antidepressiva hjalp meg ingenting, absolutt ingenting.

Kryper sammen på gulvet på badet, med knærne opp mot haken og armene rundt. Ruller frem og tilbake med tårevåte øyne. Neglesaksen jeg lette frem, lå ved siden av hånden min på gulvet. Tankene strømmet overalt. Jeg var livredd, redd for å leve og redd for å dø. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, nå var det nok, jeg ville ikke være her mer. Løftet saksen opp i hånden min, skrek inni meg mens tårene trillet nedover kinnet mitt. Jeg gråt og gråt. Stille, men høylytt innvendig. Bet meg i armen og kløp meg. La saksen i venstre hånd, tok ned bena på gulvet og tårene trillet enda mer. Hvorfor skulle jeg leve når jeg ikke fant meningen med det? Jeg hadde likevel skuffet en hel masse mennesker rundt meg. Både dem som brydde seg og dem som lot meg være. La saksen med den ene enden inntil hovedpulsåren på det høyre håndledd. Presset hardt, men ikke nok til at det ble et kutt eller sår. Stoppet opp og løftet den vekk. Kastet den inn i veggen, ble rasende på meg selv og hylte med gråt og tårer. Det er ikke først og fremst et ønske om å dø som utløser selvmordsforsøket, men ønsket om et annet liv. Hatet livet mitt. Ville ikke leve. Takk Gud jeg tok en telefon.

 
Slik åpent og ærlig innlegg har jeg noen ganger vanskeligheter med. Det er vanskelig å få de rette ordene nedskrevet, uten at noen av dere som leser skal misforstå budskapet mitt. Det er hundre prosent ærlig, veldig emosjonelt og ikke minst tøft. Lenge hatt problemer med å åpne meg helt for noen. Ikke engang kjæresten min vet alt jeg tenker. Det er kun i skrivende stunder jeg får detaljene ut.

Gjennom alle mine leveår, har jeg kjent på dette med mye depresjoner og angst. Det å ikke ha kontakt med alle som er meg nær, sårer mer enn jeg klarer legge ord på. Har gjennomgått selvmordstanker, depresjoner, mye angst, selvmordsforsøk opp til tre ganger og en vanskelig tid med familie. Har gjennomgått lenge med vanskelig og veldig trang økonomi, måtte ta en spontanabort og aldri fått profesjonell hjelp.

Grunnen til at jeg valgte den hendelsen i starten av innlegget, er fordi jeg ville komme til sak med det samme. Hvis ikke kunne det skjedd at dette innlegget aldri ble skrevet. Jeg har gode venner og noen i familien som bryr seg om meg, støtter meg og sier jeg må være sterk og modig. “Det blir bedre etterhvert” er det mange som forteller meg. Hadde det vært mine ord til noen som meg – aldri si det igjen! Det høres sikkert veldig støttende og oppmuntrende ut, men når vi har slitt med selvmordstanker og noen ganger forsøk, er det vanskelig å se lyset. Jeg følte bare et sort hull. Sorg og depresjon. Ingen utvei. Ville ende alt. Ikke leve, men også ikke dø.

Kan ikke takke noen av dere i familien og verdens beste venner nok. De to som har stått meg nær siden de siste fire-fem årene jeg har slitt mest, er min bestemor og bestevenninne. Bestemor har alltid vært den som ikke snakket i detalj, men likevel forsto og gav meg en mer gledes-følelse i kroppen. Bestevenninnen min har slitt selv i fjor, fikk hjelp og har hjulpet meg mye. Både før og etter. Uansett hvordan jeg har det, hjelper hennes ord, tilstedeværelse og energi på meg. Alt kan føles tungt og helt på bunn, men likevel en gnist hun holder oppe på jordoverflaten. Andre gode venninner og kompiser har også støttet og hjulpet meg mye. Kommet med gode ord, brydd seg og støttet meg da det var verst.

Gjennom alle år med vanskeligheter i hjemmet, depresjonen, all den angsten som har bygget seg opp og siste året med mye skuffelser, motgang og abort – det har bygget en stor klump inni meg. På en måte så ja, jeg vet jeg trenger hjelp og jeg har bestilt legetime for henvisning til psykolog. Tidligere i år fikk jeg tilbud om eksperthjelp fra psykologer og rådgivere gjennom NAV. Jeg gikk gjennom en periode da som gjorde at jeg ikke turte stille opp. Angst. Kan snakke med om disse periodene, depresjonen og angsten senere i detalj. Fikk tilbudet, men takket nei og møtte ikke opp. Var livredd. Redd for dem skulle se på meg som en idiot med teite problemer. At dem enten skulle syntes jeg var helt på trynet eller sperre meg inne på et rom. Taklet ikke presset og mistet sjansen min.

Dette har plaget meg mye i ettertid at jeg ikke mottok tilbudet jeg fikk. For først nå skjønner jeg helt selv at jeg må ha hjelp. Jeg må få fastsatt hva jeg sliter med og bearbeide dette. Det er så sykt masse som ligger bak alt dette jeg snakker om. Skal fortelle dere mer i detaljer når jeg føler meg klar. Er ikke helt klar enda for detaljene. Da jeg faktisk er redd for responsen. Redd noen skal syntes det jeg forteller ikke er sannhet. Ikke redd for negative kommentarer eller respons, men for at det ingen skal tro meg.

Dette var mine ord denne morgenen. Står frem om mitt ene selvmordsforsøk, mine ubehagelige tanker og sannheten bak mitt ansikt. Det letter litt ekstra på skuldrene når jeg står frem om denne hendelsen. Det frier litt av sorgen jeg bærer. Jeg er ikke redd for å skrive eller snakke om det for noen, dere som leser dette. Som sagt, redd for budskapet kommer ut feil. Jeg kan skrive om disse selvmordshendelsene i senere innlegg, hvis det er ønskelig og kan være behjelpelig for andre. Hva som skjedde, hvorfor, hvordan jeg kom meg ut av den boblen og hva det gjorde mot meg. Mye tunge tanker bak alt dette, blir mye å skrive i ett innlegg.

Dette er da meg. Dette er ting jeg sliter med den dag i dag. Dette har ødelagt meg mye. Disse hendelsene var mine utveier, et annet liv.