Tyven

Av Steinar Trengereid Olsen

Men dagen begynte ikke her. Den startet med et tyveri. Jeg skulle sykle til jobb, da jeg kom ned i gaten var sykkelen borte, alt som lå igjen var en avkappet lås. Jeg var forbannet. Noen måneder i forveien var det åpnet et hospits i gaten. Bostedsløse mennesker med rusproblemer skulle få et sted å bo. Vel og bra. Noen dager etter at hospitset åpnet forsvant dørmatten utenfor. Deretter blomsterpotten. Så søppelspannet. Og nå, to væpnede politiaksjoner senere, altså min sykkel. Jeg måtte løpe til bussen, men kom likevel for sent. På jobb ventet en bekymringsmelding som førte meg inn i denne stuen fylt med søppel. Leiligheten rommet to mennesker, en ruset far i sofaen og en bekymret niåring på rommet sitt i kjelleren.

Jeg tok jobben med meg hjem den påfølgende kvelden. Noen ganger gjør man det, alt annet er løgn. På bussen hjem tenkte jeg på niåringen. Jeg tenkte at farens rusmisbruk var en tyv som var i ferd med å stjele innholdet i barnets liv. Fraværet av venner, fraværet av leker, fraværet av barnslig tull og tøys – alt var stjålet. Jeg tenkte på det som fylte barnets liv; redselen, bekymringene, uforutsigbarheten og skylden. Størrelser som over tid vil forme et menneske.

Rusmisbruk er destruktivt i sin natur. Alle som har nærkontakt med fenomenet ser og kjenner dette. Rusmisbruk er en kraft som ikke bare rammer brukeren, det rammer også familie, venner og omgivelser. Men viktigst: det rammer barna hardest. Og her møter vi rusmisbrukets paradoks: De barna som rammes av brutaliteten i foreldrenes rusmisbruk skremmes gjerne ikke bort fra rus. Snarere tvert i mot, de oppdager selv at rus er en løsning på problemene som den ustabile tilværelsen gir. Rusen tilbyr virkelighetsflukt og angstdemping. Dette gjør rusmisbruk til et virus, et virus som føres videre fra generasjon til generasjon.

 
Da jeg kom hjem lå den avklippede låsen fortsatt på bakken. Jeg bestemte meg for å gå bort til hospitset og se etter sykkelen. Jeg fant søppelspannet og dørmatten blant annet søppel rett innenfor inngangsdøren. Blomsterpotten og sykkelen var ikke å finne.

På vei hjem tenkte jeg en tanke jeg ofte tenker: Det er en utopi at vi skal klare å integrere mennesker med aktivt rusmisbruk i samfunnet. Den destruktive kraften i rusmiddelmisbruket rammer for hardt og for bredt. Den mest rasjonelle og humane måten å møte rusmisbruk på er å gi mennesker behandling og rehabilitering på det enkelte menneskets vilkår. Og vi har en lang vei å gå.

 
Noen dager senere stod det om sykkeltyverier i avisen. En østeuropeisk bande hadde raidet hele byen for sykler den natten sykkelen min ble stjålet.