Mine psykiske lidelser forandret meg

Av Liv Hege Hagfors

 
Det føles som om det settes lokk på både positive og negative følelser, både glede og sorg. Slike følelser gjør meg tom og føler ikke et bry om verden rundt meg. Det ligger mye sinne, sorg og lengsel bak en deprimert person. Det å vise følelser fremfor at de kommer nedskrevet kan være forbundet med antakelser, om at det å vise følelser vil føre til ydmykelse og avvisning, at følelser er et tegn på svakhet.

For de som kjenner seg igjen i dette, vet at det å snakke med venner og familie ofte kan bli et stort skritt. Fra min side er det kun de beste vennene mine som vet mye om meg. Ikke engang samboeren og bestevenninnene vet det aller meste heller, tro det eller ei. Fortrenger det meste av minner og hendelser jeg har opplevd, istedenfor å snakke om dem.

Hvorfor skal alt være så vanskelig? Hvorfor skal alt det vonde regjere over det gode? Det ikke noe lett tema, men viktig for meg at jeg snakker om det. Som sagt, jeg føler meg ofte tom og en byrde for andre. Verden rundt meg har ikke ressurser eller tiltak som kan hjelpe meg. Ja, jeg føler ikke dette med depresjon noen gang vil forsvinne. Det eneste som holder det oppe, er at jeg vet det vil bli bedre en dag. En dag i fremtiden, én dag vil jeg skinne klarere.

Det er vanskelig å sette ord på alle de følelsene jeg sitter med på slike tunge og dystre dager. Humøret mitt varierer fra dag til dag, morgen til kveld. En morgen kan jeg føle meg pigg, vil jogge, spise sunt, drikke, gjøre ting jeg vanligvis ikke gjør – være en jeg egentlig ikke er, men føle meg trygg i den posisjonen. Andre dager er jeg meg selv og smiler, ler, er med venner, er kreativ og føler mye omsorg – den jeg føler meg trygg i og alltid vil være tilstede i. Så kommer de dagene jeg aller helst ikke vil være tilstede eller leve. Da føler jeg mye skyld, tenker på fortiden min og gråter meg i søvn. Noen ganger vil jeg sette meg ned og la en spiss saks kutte meg opp eller kjøre en bil i en fjellvegg. Tror dere skjønner poenget mitt. Følelsene bak alt dette er fra glede og smil, til sorg og sinne. Kan ikke helt sette ord på det. Enten er jeg helt på topp, litt slapp eller veldig nedfor. Det sliter veldig psykisk og fysisk, ikke minst.

Jeg er lett irritabel, negativ og sur de siste månene. Trekker meg unna alt og alle. Dessverre må kjæresten gå gjennom dette og ønsker ikke i det hele tatt at det skal være slik. Ikke bare meg bestandig, men fra min side. Det er ikke alltid jeg vet hvorfor jeg er sur og grinete. Hvorfor jeg kjefter uten en grunn og irriterer meg over det minste han gjør. For sannheten er, han er jo helt utrolig som gjør så masse for meg.

Hvorfor kan jeg ikke bare være glad, fornøyd og gi han en stor takk? Unnskyld. Det føles ikke som en god gjerning der og da, derfor kommer jeg og sier unnskyld i lang tid etterpå. Kan gå minutter, timer og dager. Dette er ikke greit, han fortjener så mye bedre. Spør han ofte om hvorfor han i det hele tatt er sammen med meg, det finnes bedre, jeg er bare dritt og hele den regla. Det irriterer han seg over noen ganger, men han skjønner det. Jeg er jo egentlig en glad, pratsom, omsorgsfull og hyggelig person. Med mye latter, er barnslig og tullete. Den gang jeg var henne. Nå tørr jeg ikke være henne, jeg vet ikke hvem hun er. Hvorfor kan jeg ikke spole tilbake og få det tilbake?

Det siste året har jeg følt selvtilliten min har sunket veldig, selv om jeg har respektert den jeg er. Følt jeg kunne lagt ut innlegg om meg selv, der jeg snakker om kroppen min og mitt utseende. Sannheten er at mine ulike sider gjør det for meg. Når jeg ser på slik i ettertid blir jeg flau, vil skamme meg og føler ikke det stemmer i det hele tatt. Hvorfor føler jeg slik? Jeg har fått masse god respons, fine kommentarer og hyggelige tilbakemeldinger gjennom årene. Det som er – det negative vinner alltid. Skifter ikke personligheter og blir et helt annet menneske, det er bare den indre meg som forandrer seg.

Det er så mye mer jeg kan si, av tanker og meninger. Ikke minst følelser. Vet ikke helt hvor jeg skal plassere fingertuppene mine over tastaturet. Hvordan jeg skal ordlegge meg riktig for at alt skal virke bra i min hverdag. Sannheten kan ofte såre. I min hverdag er det alt fra glede til stor sorg. Det er noe jeg må leve med og komme meg gjennom. Jeg må bare ikke synke for dypt i hullet med alt det vonde, de enormt vonde følelsene. Må komme meg opp og klatre til toppen. Være der og ikke se ned.

En dag, en dag vil jeg klare det. Det dype hullet skal ikke bli mitt varige hjem for alltid. En dag, håper jeg. Håper jeg kan bidra med støtte og hjelpe andre i samme situasjon