«Ps(h)ykleri»
Etter en TØFF kamp på tre år, klarte jeg endelig å få psykiaterne til å innrømme at de hadde gjort feil, og jeg trodde jeg skulle få hjelp.
Av Otto Sæterbø
Jeg fikk komme inn på DPS – vel det er ikke rett. Jeg ble tvinga inn på DPS. I tillegg nekta psykiaterne å endre mi diagnose, og dermed muligheten til å prøve en annen medisin?
Etter garantiperioden på 90 dager – her jeg bor er det garantert at det ikke tar MINDRE enn 85 dager før en henvisning sendes ut, til du får hjelp. Endelig fikk jeg starte poliklinisk behandling og ny utredning. Endelig skulle jeg få en diagnose som var å forstå seg på. Dessverre ble det den eneste jeg ikke ønska, men visste den måtte komme: Blandet personlighetsforstyrrelse (borderline). Skulle heller vært bipolar 2, som forrige diagnosen var, og fått hjelp av de medisinene jeg fikk. Men på grunn av feil og psykiateren sin arroganse, har det kosta meg og mine barn mange år av mitt liv – deres fars liv! Og deres forhold til sin syke og ødelagte far!
Diagnosen var ikke den jeg ønsket, heller ikke min psykolog ønsket den. Han sa, som jeg var innforstått med, at dette er en av de verste diagnosene å behandle folk for. Det kan ta alt fra 1 til 10 år, og det er og mulig at jeg aldri vil komme i mål. MEN han var trygg på å kunne hjelpe meg. Jeg var glad, for etter åtte timer hadde jeg en diagnose jeg skjønte, og han visste at dette var en lang vei å gå. Dette gjorde meg veldig letta, for nå kunne jeg få hjelp. Vel, jeg hadde bedt om en kvinnelig tøff behandler, på grunn av mobbinga fra guttene i barndommen. Jeg kan ikke stole på mannfolk, og langt mindre etter dette som dere vil skjønne.
Jeg fortalte åpent om hva jeg sleit med. Etter femti år kjenner en jo seg selv. Psykologen sa da at han hadde et opplegg. Bra! Jeg fikk møte han annenhver uke, noe som jeg påpekte helt fra start vart feil! Jeg forklarte hvorfor, og etter to uker er alt borte! Som å tømme sand i et sold, siger sakte, men sikkert ut. Hver uke måtte jeg starte på grunnen, på grunn av at jeg ikke ble lytta til!
Siden har jeg vært privat «hjelpelærer» til ei som studerte Helse og Omsorgsfag, og lærte om pasientmedvirkning og bestemmelsene der. Psykologen brøt lova på ALLE punkt, samt alle intensjoner! Jeg var (er) psykisk syk, og HAN var MYE bedre enn meg! Det var klart. Jeg fikk aldri del i hans opplegg! Han delte ingenting med meg! Og det var jo MEG han skulle hjelpe! Men jeg var satt utenfor i hans system! Siden jeg var psykisk syk var vel jeg stempla som så lite intelligent at jeg ikke kunne ta del i mitt eget behandlingsprogram. Eller så var jeg en fare for hans kompetanse med å ha for høy grad av forståelse i evne med å sette spørsmål til ting. For hvert spørsmål vart parert med at «jeg har et opplegg!»
Etter tretti timer, som er et halvanna år når du tar annenhver uke og trekker fra ferier, og han som forespeila flere år med terapi, kom det brått beskjed om at behandlinga var over! Og det var den! Nå er det ett år siden jeg har fått hjelp. Blir bare sykere! Psykologen visste hele tida at jeg KUN fikk tretti timer! Jeg var forespeila ei langvarig behandling. For meg er behandling innen psykiatri et samarbeid – det var det IKKE. Han hadde som Egon Olsen, «en plan» – og kun hans plan gjaldt! Ingen innspill kunne legges fram, for han hadde opplegget! Jeg fikk klar og tydelig beskjed om at det offentlige ikke har mer til meg, de kan ikke satse mer enn tretti timer på meg.
- Han kunne skrevet med store hvite bokstaver i asfalten, «DU ER VERDILØS», før han begynte å gi meg håp.