Til en mobber
En til trist mobbehistorie.
Av Einar Stensrud
Jeg husker at det begynte med at du og noen andre gutter truet meg nede på toalettet på førskolen. Dere gjorde ikke noe fysisk, men allikevel skremte det «livskiten» ut av meg.
Da vi kom opp, hadde du forandret deg.
Jeg husker ikke hva som skjedde siden, men vi var presset til å være venner fordi fedrene våre var det. Vi hang sammen til langt inn i ungdomsskolen.
Jeg husker en gang i femte-klasse, da de andre hadde satt meg i en sårbar posisjon på grunn av en rolle i et skuespill. Da var du den første til å le, og jentenavnet til rollen i skuespillet hang ved meg i et halvt års tid.
Jeg har ofte tenkt på hvorfor du gjorde det, og har kommet fram til at du ikke var fornøyd med hvilken rolle familiene våre inntok overfor hverandre. Du kunne ikke gjøre noe med det, og tok det ut på meg. Jeg, på min side kunne akseptere at vi hang sammen for jeg hadde ingen andre.
De to episodene fra barndommen hadde satt spor. Jeg tok igjen da jeg kunne. Vi var på klassetur med videregående. Nå gikk vi ikke i samme klasse lenger, men vi skulle sove på samme rom. Da brukte jeg din families fjerne fortid fra krigen mot deg, og lot noen andre gutter true deg vekk. Så jeg var ikke så mye bedre selv.
Senere, utviklet det seg til en stor konflikt rundt forholdene mellom familiene våre. I dag ser jeg at vi to egentlig bare ønsket å overleve, og at vi ble ofre for uheldige omstendigheter og forhold utenfor oss selv.