Medisinfri behandling

Av Gunn Helen Kristiansen

Snart skal alle helseforetak i landet kunne tilby medikamentfri behandling for pasienter med psykiske helseutfordringer. Mange fagfolk stiller seg svært undrende til hvordan dette skal gjennomføres i praksis. En psykiater jeg møtte sa det slik: «Tar de fra meg reseptblokken blir det det samme som å ta fra en kirurg skalpellen». Dette utsagnet bekrefter det synet som dominerer behandlingen av personer med psykiske helseutfordringer i dag. Psykiateren har makt og myndighet til å behandle pasienten sin fra utenfra-perspektivet med kjemiske virkemidler. Han ser det ikke som sin oppgave å lytte til hva pasientene har å fortelle. Pasientens symptomer blir oppfattet som bekreftelse på sykdom, ikke som en kilde til forståelse av hva det er pasienten sliter med. Det er på grunn av denne mangelfulle sykdomsforståelsen jeg hilser medikamentfri behandling velkommen.

Det kan virke som om de forskjellige helseforetakene nå står fritt til å utforme sitt lokale tiltak. Det nedsettes arbeidsgrupper rundt omkring for å jobbe med saken. Flere brukere er bekymret for at krav om medikamentfri behandling skal boikottes av arbeidsgruppene og av fagmiljøene og dermed mislykkes når de starter opp til høsten. Det er brukerorganisasjonene og pårørende foreningen som har satt frem et felles krav om medikamentfrie behandlingstilbud. Det er viktig at de ikke slipper taket i aksjonen nå, men krever at de gruppene som skal arbeide frem løsninger jobber seriøst og har gode brukerrepresentanter.

 
Mitt forslag er at det må opprettes en medisinfri enhet ved hvert helseforetak, med prioritet for førstegangs innleggelser. Personalet som skal jobbe der må være motivert for oppgaven og ha trua på at andre behandlingsmetoder virker. Grunnen til at jeg er spesielt opptatt av førstegangs innleggelser er på bakgrunn av mange tilbakemeldinger fra pasienter som forteller at medisinene de fikk forsterket symptomene og konserverte lidelsen. Jeg synes det blir helt feil vei å gå dersom alle pasienter innlagt i psykiatrien skal få en standard medisinsk behandling, som for noen vil utløse en lidelse de er sårbar for å få, og så senere tilby dem nedtrapping på en medisinfri enhet. Jeg har selv vært tvangsmedisinert med antipsykotisk medisin over lengre tid til tross for at de hadde motsatt effekt. Til slutt hadde jeg 3-4 fryktelige episoder i året som krevde innleggelse på sykehus eller DPS. Omsider fikk jeg en behandler som var villig til å hjelpe og støtte meg gjennom en nedtrapping. Det tok over ett år og jeg var ikke innlagt mens det skjedde og har ikke vært innlagt siden heller.

For en tid tilbake møtte jeg en mann som akkurat hadde begynt på de medisinene jeg ikke tålte. Han var strålende fornøyd. Endelig sov han om natten og endelig hadde han fått konsentrasjonen tilbake. En psykiater sa det slik: «Vi vet ikke på forhånd hvem medisinen kommer til å virke på. Vi er nødt til å prøve og feile. Det er ikke så enkelt som å ta en blodprøve og finne svaret der.» Jeg synes denne innstillingen er rystende. Fordi Per responderer godt på noen medisiner prøver psykiateren de samme på meg og utløser en alvorlig lidelse. Tenk om han hadde forsøkt å prate med meg? Jeg er sikker på at det er mulig å skille mellom moderate og alvorlige symptomer på vrangforestillinger og hallusinasjoner. Der hvor symptomene er moderate, vil pasienten med hjelp og støtte i personalet på en medisinfri avdeling, få anledning til å mobilisere sin egen indre styrke. Denne egenkraftmobiliseringen vil i de fleste tilfeller bli ødelagt av medisiner. Dette er så alvorlig at det kommer til å få konsekvenser for hvordan vi tenker om psykisk helsearbeid i fremtiden.