La meg være den jeg er. La meg være vanlig. Et alminnelig gjennomsnitts menneske. La meg få falle til ro på at det er godt nok.

Mine egne erfaringer med tvang, og hvordan tvangen har påvirket meg.

«Hufsa» er i virkeligheten forferdelig lei seg, og vet ikke hva hun skal gjøre med det.

De siste dagene har jeg fulgt med i debatten om tvangsbruk i psykiatrien, og jeg er glad at dette kommer på dagsorden med jevne mellomrom. Ikke bare fordi enkelte former for tvangsbruk fremstår som direkte skadelige, men også fordi tvangsbruken i seg selv er et bilde på hva som er galt i psykiatrien i Norge.

Det finnes mange måter å utføre tvang på. Tvang behøver ikke være beltelegging og tvangsmedisinering. Tvang kan, og bør, være omsorg.

Jeg har hatt et par episoder i min psykiatriske karriere hvor politiet har blitt kontaktet for å bistå i saken min. Under vil jeg fortelle litt om mitt møte med politiet på Gardermoen en av de gangene jeg så desperat forsøkte å komme meg til utlandet.

Det er ikke alltid en bruker med erfaring fra psykiatrien er helt på topp, det sier seg jo selv, men å be andre om å representere på vegene av den pasientgruppen kan fort bli helt meningsløst.

Min diagnose tilhører kun meg, ingen andre får bruke den MOT meg. Den er mitt verktøy for å få et bedre liv, ikke ditt våpen imot meg.

De fleste er nok kjent med begreper som spiseforstyrrelse, anoreksi, sykelig overspising og bulimi. Men allikevel kan det se ut som det er en del usikkerhet og uklarheter rundt disse begrepene. Jeg ønsker å bidra til at flere får en forståelse av hva som er hva, og hva det innebærer. Og håper dette innlegget kan bidra til det. 

Kroppen blir en trygg havn.

Dikt av Nora Graff Kleven.

Som liten var mitt eneste forhold til halloween at dette var noe som av og til ble nevnt i tegneseriene Donald og Pusur. Som hos de fleste andre skolebarn på 80-tallet ble Donald Duck kjøpt hver tirsdag, og jeg hadde naturligvis Pusur-skoledagbok.

Gå tur – verdens beste medisin for bedre psykisk helse, helt uten bivirkninger. Det gjør bare godt.

Under er litt av mine tanker rundt tiden etter tvangsmedisineringen. Det gjorde vondt for meg å lese det igjen. Vondt fordi jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg. Vondt fordi jeg følte ingen hørte meg.

Dette skjedde nå i september, i 2016. Et panisk barn på flukt, livredd for å dø. De som tilfeldigvis så det som skjedde, de så ikke et barn. De så en dame på 35 år. De så meg.

Hva skjer inni oss når vi opplever en krise? Å hvorfor føler man seg så alene selv om man har masse folk rundt seg? Hvorfor er det blitt slik at ubehageligefølelser blir sett på som en svakhet? Psykisk sykdom innebærer følelser, men følelser er jo noe alle har, så hvorfor er det så vanskelig å snakke om? 

Dikt av Jarle Lexau

Dette er et stort spørsmål, som egner seg bedre for en bok enn for et blogginnlegg. Men en kort tekst som dette er lettere å lese enn en hel bok, og kan gi de som vil ha nytte av det motivasjon til å sette seg dypere inn i temaet.

På dette tidspunktet hadde jeg vært tvangsinnlagt i et par måneder. Man vet at mange opplever tvangsmedisinering og tvang generelt i psykiatrien. Dette er kanskje et skrekkeksempel, men det er viktig å få frem sannheten.

Burde jeg ikke klare å ta tak i meg selv og ta noen grep. Finne ut helt av meg selv hva jeg trenger for å bli frisk? – NEI.