Mitt møte med politiet

Av Eline Skår

Mamma, mamma! Se politiet har fanget en tyv, var det en liten gutt som ropte mens han pekte på meg. Der stod jeg, sammen med selveste onkel blå. Midt på Norges største flyplass. Rød som en hummer i trynet, og med svetteperler på nesen.

Politiet fortalte meg at sykehuset hadde kontaktet de og bedt de om å hindre meg i å forlate landet. De fortalte på en rolig og vennlig måte at de gjerne ville passe på meg fram til noen fra sykehuset kom og hentet meg.

Tankene mine svirret raskere enn noensinne. Det var vanskelig å fokusere. Jeg forstod at jeg nå måtte forsøke alt jeg kunne og oppføre meg normalt, selv om jeg ikke hadde noen aning om hva det innebar lenger. Jeg forklarte så høflig jeg kunne at det dessverre passet dårlig at de passet på meg. Jeg sa at jeg rett og slett ikke hadde tid til det.

I tillegg til å være fryktelig forvirret husker jeg at jeg var kjempestresset. Jeg flyttet blikket raskt rundt meg. Fra den lille gutten til kofferter som ble slept rundt meg, til den store tavlen med tider for avganger, og til politiet. Jeg forsøkte å møte blikket til en av politimennene, men det var vanskelig. Jeg sa at det var svært viktig for meg å komme meg på neste fly. Men det nyttet ikke. De forstod ikke. Jeg måtte pent bli med de til et avhørsrom i etasjen under på flyplassen. Beina mine føltes tunge som bly. Men jeg forstod at jeg ikke hadde noe særlig valg.

Jeg prøvde og komme meg unna én gang, uten hell. De hentet meg inn igjen. Rolig og behersket. Så nervøs som jeg var da jeg satt i det avhørsrommet tror jeg ikke jeg har vært noen gang. Jeg følte meg som en kriminell. Men jeg hadde jo ikke gjort noe galt.

Det var ikke spesielt hyggelig der heller. Ganske mørk belysning, flere celler på gangen. Jeg satt innerst i et hjørne bak en diger disk. Foran meg satt to politimenn. De samme som hadde plukket meg opp oppe ved avgangshallen. De var veldig snille med meg. De gav meg noe å drikke på og spurte om hva jeg likte å gjøre på fritiden, og hva slags musikk jeg likte å høre på. Det var først da jeg fikk fortelle om Susanne Sundfør (som er min største helt) at jeg klarte å senke skuldrene litt. Da en av politimennene i tillegg tok frem mobilen sin for å vise meg hvilken level han var på i Pokémon go, ja da skjønte jeg at jeg ikke behøvde å være redd.

Politiet ventet med meg helt til de ansatte fra sykehuset kom. Så fulgte de meg ut og sørget for at jeg kom meg inn i bilen som skulle frakte meg til sykehuset. De gikk hele tiden et godt stykke bak, noe som gjorde at jeg følte meg litt mindre utilpass i en ellers så ubehagelig setting.

I tillegg til denne episoden har jeg opplevd å bli hentet hjemme av politiet fordi jeg ikke møtte opp til tvangsmedisinering. Jeg har også blitt plukket opp av de på midt på gaten i Oslo sentrum fordi jeg skulle legges inn mot min vilje.

Selv om dette kanskje høres dramatisk ut, noe det også er, så har jeg en litt annen opplevelse av det. Dette er tilfeller som kan håndteres på svært forskjellige måter. Min erfaring med politiet er at de har behandlet meg med respekt og at de har behandlet meg som et medmenneske – dette er bra. Det går faktisk an å utøve tvang men samtidig behandle folk med respekt. Det går an å utøve tvang på en slik måte som gjør at pasienten sitter igjen med verdigheten i behold. Det vet jeg for jeg har selv opplevd det.