Å miste kontrollen

Av Eline Skår

Jeg tror noe av de aller verste med denne situasjonen er at jeg har null kontroll over mitt eget liv. Alt jeg gjør blir nøye observert og vurdert til en hver tid. Alenetid kan jeg nesten bare drømme om fordi jeg må ha et frimerke klistret til meg til en hver tid.

Jeg føler meg jo frisk, og har gjort det lenge nå? likevel blir jeg behandlet som syk, sprettet inne på skjermet avdeling. Jeg har blitt tvangsmedisinert, holdt fast, og lagt i belter. Jeg er traumatisert for livet. Likevel så er det verste med dette, tapet av kontroll. Jeg er en kontrollfreak og selvstendig til tusen, så at noen andre kommer inn og bestemmer? det er det som er den virkelige prøvelsen for meg. Uansett hvor godt jeg forbereder meg til en samtale så opplever jeg at folk har bestemt seg på forhånd. Dette er utrolig sårt fordi jeg prøver virkelig her, og jeg jobber knallhardt for å beholde roen.

Det jeg fryktet aller mest har allerede skjedd, så jeg har ikke noe mer å flykte fra. Jeg har bevist før at jeg er til å stole på, så man må snart gi meg en sjans igjen.

Frihet har alltid vært viktig for meg, men er nå, om mulig blitt enda viktigere. Jeg gleder meg til å ikke bli observert og vurdert hele tiden. Jeg gleder meg til å styre min egen hverdag igjen, til å leve livet mitt akkurat slik jeg ønsker. Til å gå ute alene, til turer i parken, til å være med venner, og ikke minst til å bestemme over meg selv? det skal bli så bra!

Jeg er redd nå. Livredd for at alle medisinene skal fjerne det gode i meg og livet mitt. Men, jeg er nødt til å gjøre som de sier hvis ikke kommer jeg aldri ut herfra.

Det er vanskelig å forstå at man på toppen også trenger hjelp. At man må bremses fordi man har det for bra. Dette gir ikke mening for meg. Har jeg det ikke egentlig bra? Jeg kjenner jo meg selv best, og jeg føler meg bra. Kan jeg ikke stole på det?

Jeg har blitt fortalt at med min diagnose er det ikke sikkert jeg kan bo alene uten tilsyn. Jeg har blitt fortalt at med min diagnose må jeg ha medisiner kanskje resten av livet. Jeg har over 10 tvangsinnleggelser bak meg, har fått ørten forskjellig tvangsvedtak i fleisen, og kjent på kroppen hva tvang betyr i praksis.

Vi lever i 2016, og det er på tide at det blir gjort noen grep. Vi kan ikke ha det slik at beltelegging og tvangsmedisinering blir utveien når det er snakk om å gi nødvendig helsehjelp.

Så hvorfor deler jeg det her? Vi kommer ingen vei dersom det legges lokk på den tøffe realiteten. Dersom noe skal skje er vi nødt til å åpne oss. Psykiske lidelser er like vanlig som for eksempel pollenallergi, og det er på tide å fjerne tabuet rundt det.

Jeg kan dele dette idag fordi jeg endelig kan si at jeg har det bra. Med god hjelp fra venner og familie, har jeg klart å komme meg videre. Til dere vil jeg si tusen takk. Dere vet hvem dere er.

Utdrag fra Eline sin personlige dagbok. Hun har egen  blogg.