«HUFSA» OG JEG
«Hufsa» er i virkeligheten forferdelig lei seg, og vet ikke hva hun skal gjøre med det.
Ensomhet har for meg alltid vært et pussig konsept. I våre dager er det allment akseptert at ensomhet er en utelukkende negativ affære. Jeg trodde dette var noe alle mente helt til jeg i voksen alder begynte å lese Tove Janssons bøker om «Mummidalen» på nytt.
Mummidalen ble et fristed. Et sted hvor ikke bare ensomhet, men også frykt, sinne og et plethora av andre følelser ble satt i et annet lys.
«Lille My» er ofte sint, og hun liker å være sint. Av og til. «Snusmumriken» reiser endel, og det er ikke så mye for reisens skyld, men fordi han liker å være alene, og reisingen gjør han utilgjengelig for forstyrrelse.
Jeg tror kanskje den største åpenbaringen var å lese om «Hufsa» i voksen alder. Spesielt i «Pappaen og Havet». Denne skapningen som hadde skremt vettet av meg selv og så mange andre på barne-tv var egentlig så mye mer, og ingen hadde fortalt meg det. «Hufsa» er egentlig et ganske konsentrert og tydelig bilde av depresjon. Hun er egentlig ingen skurk, men kan virke som det fordi et barn ikke klarer å se så veldig mye mer enn hvor skummel hun virker. «Hufsa» er i virkeligheten forferdelig lei seg, og vet ikke hva hun skal gjøre med det. Hun fryses ut fordi beboerne i dalen ikke vet hvordan de skal takle henne, og som følge av det fryser hun naturen rundt seg helt bokstavelig.
Det er en scene i «Pappaen og Havet» hvor hun følger etter «Mummifamilien» over havet. Hun har sett lykten på båten. Et knøttlite lys langt, langt borte som kaller på henne. Et håp om. Noe. Hun følger etter det lille lyset tvers over havet. «Mummifamilien» behandler henne dog som dritt størsteparten av boka. Forbaskede «Mummifamilien». Jeg har mer enn én gang lurt på hva som ville skjedd med «Hufsa» hvis noen hadde strukket ut en hånd til henne.
- Kom a’, «Hufsa», så går vi og tar en øl. Jeg liker deg – i alle fall.