Min eller din diagnose?

Her forrige dagen var jeg i et aldri så lite oppgjør med noen i nær relasjon i telefonen. Det var som en demning brast, mye oppsamlet gørr som rett og slett bare måtte ut, noe mottageren selvfølgelig var fint lite fornøyd med. I bakgrunnen ble det ropt ting som at jeg burde bruke noen av pengene mine på å gå til psykolog og der sitter jeg, mer stabil og fornøyd med livet enn jeg noensinne har vært. Først blir jeg litt tatt på senga, jeg er jo tross alt friskmeldt, men kan det være noe i det de sier? Og der kom den, den evinnelige tvilen og angsten kom krypende.

Men i motsetning til før så varer den ikke så veldig lenge. Før kunne sånne situasjoner slå meg i bakken, men i dag er jeg trygg og har det godt med meg selv. Derfor fikk ikke angsten taket mer enn noen timer før den slapp og sinnet tok over. Ja, jeg har en diagnose, men vil det si at all min «dårlige atferd» skal attribueres til den? Skal alle mine negative følelser bare ignoreres som en del av bipolaren bare fordi andre føler det er lettere å sette det der enn å ta en nøye titt på seg selv og sine egne handlinger? Kanskje mine reaksjoner faktisk var rettferdig harme og ikke bare et resultat av min diagnose?

Men hva er egentlig en diagnose? En diagnose er ikke en merkelapp, det er ikke en bås du kan sette noen i. I dag kaster man rundt på diagnoser som om det var frisbee og glemmer gjerne at den kommer faktisk tilbake og kan treffe deg midt i panna. Men det mange glemmer er at en diagnose først og fremst er et verktøy og ikke et våpen til bruk i retoriske kamper.

Det å få en diagnose er litt som å få en bekjent du må finne ut av og forholde deg til. Det er kjekt å forstå litt av mekanismene i den psykiske utfordringen slik at man kan håndtere den på beste mulige måte. For sunne og gode mestringsstrategier er nøkkelen. Diagnosen sier noe om hvor man har vært og hvor man kanskje er, men den kan dog ikke si noe om fremtiden. Mange vil nok tenke at man har sånne diagnoser hele livet, men er det egentlig sånn? Bare det å selv bli bevisst på hvor man er, kan være med å endre den psykiske helsen veldig i positiv retning og da trenger man ikke forholde seg til selvoppfyllende profetier som sier at man aldri blir frisk eller kan fungere i samfunnet. 

Men jeg er ikke første som opplever dette, jeg har sett mange andre også fortelle om den følelsen. Alt det positive man gjør betyr at man er frisk, alt det negative man gjør betyr at man er syk. Kan vi virkelig tillate at de rundt oss bruker diagnosen vår på den måten? Nei, det er faktisk ikke greit. Det er stigmatiserende og ekstremt dømmende ovenfor alle som sliter med psykiske utfordringer. Andre tar rett og slett eierskap over min og din diagnose og tror de kan bruke den mot oss når det passer dem selv. Det står jo tross alt svart på hvitt at du er gal, så da må det jo være det som er årsaken til at du oppfører deg så irrasjonelt.

Tenk om jeg skulle gått rundt og sagt til en som satt i rullestol at han bare satt der fordi han var lat? Det ville man aldri gjort, fordi det som regel er en veldig logisk grunn til at vedkommende sitter i rullestolen, og det er en eller annen form for fysisk utfordring.

Våre liv er på mange måter sentrert rundt opplevelser, følelser og reaksjoner på disse, og de fleste følelser er faktisk helt normale. Mange i min generasjon er lært opp til at sinne og rettferdig harme ikke er bra, så vi forholder oss til det. Mange av oss går rundt forknytte og fulle av vonde følelser man ikke får bearbeidet, fordi man har jo ikke lov til å bli sint. Faktum er at mange ting kan man ikke bearbeide på andre måter enn å faktisk bli skikkelig forbanna! Da har man lov til å kjefte, smelle og reagere høylytt. Det er normale følelser det også, det å skyve disse følelsene helt bak er bare med å gjøre livene våre verre. Jeg glemmer aldri en setning Oprah Winfrey hadde på sitt show en gang: Depresjon er sinne vendt innover. Vi tar sinnet ut over oss selv istedenfor å plassere det der det hører hjemme. Det er jo tross alt vi som er psyke…

Min diagnose tilhører kun meg, ingen andre får bruke den MOT meg. Den er mitt verktøy for å få et bedre liv, ikke ditt våpen imot meg når du ikke klarer å møte deg selv i døra.