Bipolar – Å være eller å ha

Etter at jeg skrev mitt forrige innlegg her i Psykobloggen har jeg mottatt veldig mye flott respons, så det vil jeg gjerne si tusen takk for. Det kom også et par reaksjoner på at jeg skrev jeg er bipolar, og ikke at jeg har bipolar lidelse, hvilket er helt bevisst valg fra min side. Her skal jeg fortelle litt om hvorfor.

Man skal ikke lengre enn til en av landets sladderblekker før man finner overskrifter som «Hun har en unik omsorg for de svake». Hva tror du den artikkelen handler om? Det handler om Kronprinsesse-Mette Marit som åpner krisesenter på Kongsberg. Overskriften er basert på daglig leder ved krisesenteret sitt sitat i teksten, hvor hun forklarer hvorfor Kronprinsessen var en naturlig gjest på åpningen.

Så hvilken effekt har begrepsbruken i den settingen? Jo, den viser frem de som kommer til krisesenteret som svake, og Kronprinsessen som sterk, flott og omsorgsfull. Men kan hun ikke være alle de tingene uten at man presenterer de som bor på krisesenteret som svake? Jeg syns nemlig hun er like sterk, flott og omsorgsfull uansett hvem hun omgås. Akkurat som jeg syns at de kvinnene som er på det krisesenteret er sterke, flotte og modige. De er ikke svake i det hele tatt, slik jeg ser det.

De har kjempet for å komme seg til et sted der de og barna er trygge, de er sterke som har klart å stå imot tyranniet fra en de er i nær relasjon til. Så hvorfor bruke betegnelsen svake om dem og andre som er i vanskelige situasjoner?

Og så var det disse psykiske lidelsene, da. Slår du opp lidelse på wikipedia finner du følgende definisjon: Lidelse er en bredt definert negativ tilstand. Opplevelsen er oftest assosiert med en form for smerte og plage, nød og elendighet, men enhver form for tilstand kan være en lidelse hvis den subjektive opplevelsen fremkaller motvilje og ubehag.

Ja, selvfølgelig er det slitsomt og vondt å være deprimert. Det tar på kropp og sjel når du sitter og kjenner at hele kroppen vrenger seg og du hyperventilerer som du har en hel bataljon soldater etter deg. Men dette er jo ikke ene og alene beskrivende for selve sykdommen! Det finnes så utrolig mye spennende og kreativt også hos oss som har disse såkalte lidelsene. Jeg for min del blir litt over middels irritert når jeg ser en sånn begrepsbruk.

Dette fører meg over på sakens kjerne i dette innlegget. En del av de begreper som brukes i dag er med å bygge opp under stigmaet om at vi som lever med psykiske «lidelser» er svakere enn andre. Er vi mer sårbare? Ja, det er vi nok mange av oss, men det å være sårbar er ikke det samme som å være svak! Det er ikke en brist i karakteren, det er noe av det som gjør oss alle menneskelige, med eller uten diagnoser.

Jeg tror også all begrepsbruken kan være med på å gjøre det vanskeligere for oss som har disse såkalte lidelsene å akseptere dem. De bygger ikke bare opp under stigmaet og fordommer hos de rundt en, men også inni en. Og da sitter man gjerne igjen med en ting, og det er skam. Er ikke poenget med å få en diagnose og det å få hjelp, at man skal bli bedre? Når skammen gjør sitt inntog blir alt så mye verre. Når omverden da møter en med medlidenhet istedenfor omsorg, bygger det enda mer opp under følelsen av å være verdiløs. Jeg vet i hvert fall at jeg ikke ønsker at folk skal syns synd på meg, de skal respektere meg for den jeg er på godt og vondt.

Det å være bipolar er en del av meg, jeg er høyt og jeg er lavt, men jeg lider ikke! Ikke er jeg svak heller, jeg syns faktisk at jeg er sterk som har klart å komme meg dit jeg er i dag på tross av mine såkalte lidelser. Noen av mine beste ideer kommer når jeg er overaktiv og sitter til klokka fire om morgenen og jobber. Noe av det flotteste jeg har gjort for andre mennesker har jeg gjort på relativt spontane reiser til for eksempel Vietnam og Kairo. Med å ha fokus på mestring og det å stadig utfordre meg selv, har jeg hatt opplevelser som mange ikke er i nærheten av å ha hele sitt liv. Selvfølgelig er disse opplevelsene født i en god dose galskap, men fy fader så mye de har gitt meg av kunnskap, glede, spenning og mestring!

Så hvorfor skal en diagnose ha så fokus på de negative aspektene av atferden? Det finnes vel så mye positivt i en diagnose, om man bare lærer seg å leve med de tingene som ikke er fullt så bra. Jeg sier ikke at jeg vil diagnosen skal hete bipolare partytanter, men at den skal være nøytral. Bipolar. Det er enkelt og beskrivende i seg selv, man trenger ikke mer enn det. Eller hva syns du?

Jessica Ryan er redaktør og eier av Revolt Media. Frilanser innen content marketing, copywriting og journalistikk.