Stå opp om morran!

Overskriften på Dagbladets forside slår imot meg, og jeg får mest lyst til å rive ned hele bunken. Heldigvis har man noe impulskontroll.

Det er ikke lenge siden jeg fikk høre at uansett hvilken diagnose man har, så er det ingen unnskyldning for ikke å komme seg opp om morgen og i dusjen. Dessverre er dette en gammeldags tanke, som sitter igjen hos ganske mange. Står man ikke opp om morgenen, og gjør sånn som resten av verden, ja da er man lat. Man gidder ikke bidra, man gidder ikke være en del av samfunnet og stiller seg over samfunnets normer og regler. Fordommer og tankemønstre som er med på å bygge opp under stigmaet rundt psykiske lidelser.

For det er faktisk ikke alle det er så enkelt for. Det er ikke alle mennesker som passer inn i kategorien A-mennesker, eller B-mennesker for den slags skyld. Jeg er en av disse og har vært siden jeg var tenåring. Ikke fordi jeg var lat, eller fordi jeg stilte meg over normer og regler i samfunnet, men fordi jeg var syk og udiagnostisert. Selv om jeg ikke liker å tenke på meg selv som så veldig gammel, kan jeg si at «den gang» var det ikke så mye kunnskap om mobbing, depresjoner, spiseforstyrrelser og angst hos barn som var litt annerledes. I dag burde vi faktisk vite bedre.

Er man for eksempel bipolar som meg, har man en hjerne som innimellom kan kjøre sitt eget løp og gjerne gjør det på max speed. Og her kommer det en hemmelighet, denne hjernen bryr seg fint lite om hva klokka er! Den kan gå i 90 frem til klokka 7 om morran enkelte dager, og det er jo omtrent da «normale» mennesker skal stå opp.

En ting er når man har insomnia på gode dager, for da er timene til klokka 7 om morgenen fylt til randen av kreativitet, skapelse og jobbing. Om man klarer å få konsentrert energien vel og merke. Det er noe helt annet når man har det på dager der man er depressiv i utgangspunktet og fylt til randen av angst. De dagene man sier til seg selv at man er verdens verste menneske, verdens lateste, verdens dårligste menneske til kl 07 om morgenen og sovner av ren utmattelse. For selv om hjernen går i 90, er ikke nødvendigvis kroppen laget for å gjøre det samme.

Så da har man noen valg. Man kan ta sovemedisiner som gjør at man går i koma hele neste dag og i verste fall være vanedannende. Man kan kjøre på med stemningsstabiliserende som mange, inklusive meg føler er så utflatende at man visker ut hele ens personlighet. Eller man kan kjøre på med mildere medisiner som fjerner de verste symptomene og så sørge for at man lever så «normalt og produktivt» som mulig. For faktum er at livet, det er en ting vi ikke kan medisinere bort. Alle mennesker har gode og dårlige dager som gjerne følges av lite og dårlig søvn.

Jeg tenker at både vi som har problemer med søvn og ikke minst samfunnet er best tjent med at man lager plass for alle på arbeidsmarkedet. At man fokuserer på det man KAN gjøre istedenfor at man ikke kan være som andre og jobbe fra ni til fem. Verden stopper jo ikke klokka 5 hver dag, med andre ord trengs det mennesker som kan gjøre ting på kveld og natt også.

Jeg har for eksempel akseptert at jeg kommer ikke til å kunne jobbe fra 9 til 5 hver dag. Jeg passer best til å jobbe fra ca 12 til 12 en eller annen gang. Det er da jeg fungerer best og kan gjøre best jobb, så hvorfor skal det dyttes inn i en stilling der jeg må jobbe fra tidlig på morgen til sent på kveld, er utslitt når jeg kommer hjem de første ukene og så sykemelder meg for jeg ikke klarer det mer? Det fungerer demotiverende og fullstendig imot sin hensikt. Fokus bør være på mestring og det positive i det å ha en god jobb man kan leve med og gjøre bra.

Albert Einstein sa en gang at alle er genier, men om du dømmer en fisk ut i fra dens evner til å klatre i et tre, vil fisken gå hele livet og tro den er dum. Jeg tilbragte store deler av livet med å tro jeg var stokk steine dum, men nå har jeg innsett at jeg er en fisk og bruker heller krefter på å finne ut hvordan jeg kan leve mest mulig normalt og produktivt ut i fra de forutsetninger jeg har.