Når mentale lidelser overkjører personligheten

Det er helt spesielt når helsepersonell her hvor jeg er innlagt sier jeg virker så lukket og sjenert. Ingen som kjenner meg godt vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen av meg. Jeg har alltid vært glad i å dele meninger og kunnskap, men nå, på grunn av psykisk sykdom, har jeg blitt stille og innesluttet. Hva gjør en egentlig når en mental lidelse forandrer så radikalt den en er? Når en ikke lenger kjenner seg selv igjen?

Jeg sitter taus i stolen min omringet av 7 andre pasienter og to ansatte som alle stirrer på meg. Psykologen har akkurat spurt meg «Hvordan har dagen ditt vært». Jeg presser meg tilbake i stolen så hardt jeg kan, stikker pekefingerneglene i tomlene mine. «Bra» mumler jeg og stirrer intenst i gulvet i lang tid, i håp om at noen andre skal ta ordet.

Dette er ikke meg. Hadde dette vært for to år siden hadde jeg ikke nølt med å ta ordet. Jeg ville vitset og showet. Jeg ville fått dem til å le – eller i hvert fall prøvd. Jeg hadde nok hatt litt angst etterpå, men ikke i nærheten av det jeg opplever i etterkant nå om dagen, som igjen hindrer meg i å snakke neste gang.

Jeg har tro på at med mye øving og eksponering, vil jeg klare å komme meg noenlunde over den sosiale angsten, i hvert fall tilbake til slik jeg var for bare noen år siden. Jeg har derimot en annen psykisk lidelse som vil være med meg livet ut, og da er det litt vanskeligere å se bort fra de endringene denne gjør på meg og personligheten min.

Det har tatt tid for meg å bekrefte hvem jeg har blitt. Det vil ta enda mer tid å komme tilbake til en versjon av meg selv jeg kjenner igjen. Jeg blir kanskje aldri slik jeg var, men det er kanskje ikke sikkert det er nødvendig? De psykiske lidelsene mine har ikke bare tatt, men også gitt, så det er kanskje ikke så ille om de påvirker litt hvem jeg nå er?