På flukt fra seg selv

Av Nina Knagenhjelm

Plutselig får noen den summende bakgrunnstøyen i klar tale. Den blir til tydelige stemmer. Ikke bare en, men flere. Umulige å overhøre. De blir høyere og høyere. Det hjelper ikke å holde seg for ørene lenger. Fysisk smerte i ørene og i hodet. Det er kun en måte å komme unna på. Du må flykte. Komme deg ut og lengst mulig bort. Du legger på sprang med hjertet dunkende i brystet, tør ikke å se deg tilbake. Kan kjenne pusten fra stemmene i nakken. Kjenner kroppen mobilisere enda mer for å løpe enda fortere. Løp da – LØP!

Så snubler du. Lander pladask på magen i grusen. Katastrofen er et faktum. Du vet du vil bli tatt igjen. Flight er ingen mulighet lenger. Fight vet du ikke går, for du er den svakeste parten og ikke sterk nok, og kamp vil bli din sikre død. Det eneste alternativet er «freeze». Men adrenalinet pumper i kroppen, og den klarer ikke å ligge stille. Hjernen din klarer heller ikke tvinge den til ro. Du ligger der og vet at det synes at du er i live, du er umulig å overse. Skrittene nærmer seg. Steg for steg. Nærmere og nærmere. Du kjenner pusten over deg, og venter med lukkede øyne.

 

Ved første berøring mister du fatningen. Trygler om ikke å bli tatt. Om å få slippe og dø. Samtidig som du ligger der og bare ønsker alt var over for alltid. Kunne slippe å være redd mer. Slippe å se deg over skuldra, ha alle følere ute hele tiden og være konstant på vakt. Det å ikke klare å stole på noen. Selv om du vil, og med fornuften vet at du kan stole på dem. Du vet det snart er over nå, på den ene eller andre måten. Du bryr deg ikke lenger om utfallet. Bare om å få slippe angsten og frykten som raser rundt i kroppen, om å få fred.

 

Den dagen blir det mindre angst og frykt, og du får litt fred etter hvert. Hånda som la seg forsiktig på ryggen din er på din side. Stemmen som så begynte å snakke til deg var ikke en av dem som hadde forfulgt deg. Det er en du tror du kjenner. Etter at stemmen hadde identifisert seg, sånn cirka minst 10 ganger, er du sikker. Men kroppen din bare ligger der, du klarer ikke røre deg. Hodet forstår at faren er over, koppen gjør det fortsatt ikke. Det tar tid før kroppen forstår og sakte begynner å fungere igjen. Og du greier å følge med bort fra det åpne stedet, og inn i tryggheten igjen.

 

Dette skjedde nå i september, i 2016. Et panisk barn på flukt, livredd for å dø. De som tilfeldigvis så det som skjedde, de så ikke et barn. De så en dame på 35 år. De så meg. Den kjente stemmen var psykolog E sin, og den var ekte. Stemmene som drev meg på flukt var også ekte en gang i tiden, men de har fulgt etter meg inn i fremtiden, og driver meg stadig på flukt, både fra andre, og fra meg selv, på ulike måter. Det kalles visst å dissosiere.

 

Det skjer ting. Ting man ikke er forberedt på. En handling. En samtale. Eller noe annet. Som utløser et skred av noe annet. Som man ikke visste fantes. Eller kanskje man visste det. Men ikke hva det faktisk var. Det har summet i bakgrunnen. Men man har valgt, eller ikke orket, eller begge deler, å høre etter. Ikke tør å høre etter. Ordene og budskapet er skremmende at underbevisstheten effektivt har blokkert det. Slik at man skal klare å overleve. Klare å fungere, i alle fall til en viss grad.

 
Jeg har gjort alt for å slippe unna dette som dukket opp ubedt, og skremte vettet av meg den dagen. Viste meg en flik av sannheten jeg ikke makter å forholde meg til. Ikke ennå. Men samtidig vet jeg at det var nødvendig at den dukket opp, selv om det var ubedt. For den måtte komme før eller siden. Uten at den kommer, vil aldri de stemmene kunne knebles, og bakgrunnssummingen vil ligge der som en udetonert bombe resten av livet. Jeg har dermed dømt meg selv til å leve resten av livet med angst og frykt. Skal jeg ha en sjanse til å slippe det, må jeg høre på hva de har å si. Men med noen trygge mennesker ved min side. Helt til jeg klarer å hyle tilbake av mine lungers fulle kraft; HOLD KJEFT!

Ofte er det «feil» å flykte. Da får man ikke tatt tak i problemet. Men noen ganger er det en dyd av ytterste nødvendighet. For å holde seg oppegående og i gang til neste time, når noen kan støtte meg i å motsi stemmene som sier så skumle ting. Og ikke minst kaste ball med meg om alle tankene rundt. Jeg setter opp intervaller. Til neste avtale. Om det er med den ene eller andre personen. Psykolog, kommune-dame eller fysioterapeut. Bare jeg vet at personen vet, og at jeg er trygg på personen. Trygg på å bli møtt, trodd og få hjelp. Slik at jeg overlever, også den neste runden i ringen i knallhard kamp for råderetten over mitt eget liv.

 
Du må bare fortsette å kjempe. Noe annet alternativ finnes ikke. For det er du som skal vinne. Til syvende og sist. Ikke det som prøver å skremme deg til døde for n’te året på rad…