En trygg havn

Av Anonym

Det var ikke trygt. Det var ikke kjempe-utrygt. Men det var ikke trygt.

Frykt satte seg og gjorde det utrygt å være i egen kropp. Kroppen ble et utrygt sted.

Kroppen ble en fiende.

Når kroppen blir utrygg, finnes det ingen trygge steder. 

Når kroppen er utrygg, er hjemme utrygt. 

Da finnes det ingen trygge steder å være. Ingen trygge steder å bevege seg hjem til, eller ut i fra.

Da blir det nødvendig å flykte. Flykte fra seg selv. 

Det er ikke mulig.

Men det var nødvendig. Og forståelig.

Mange år med kaos, uro, høyt tempo, strenge krav, strikte rammer, bevegelse, selvpining, selvplaging, spiseforstyrrelse, selvskading, etterhvert depresjon, angst, selvmordstanker og -planer. Og mer spiseforstyrrelse og selvskading.

Mange år med yoga, mange år med pusteøvelser. En krevende vei mot det stadig tryggere. En krevende og langsom vei og omvei mot en trygg havn i meg selv. En lang reise, hjem til meg selv. En gryende opplevelse av at kroppen er et trygt sted, en trygg havn. Et levelig sted. En trygg favn.

Et møte mellom det destruktive og det vennlige og aksepterende. Et langt møte på to veier som har krysset, gått parallelt, gått fra hverandre, møttes og som i økende grad går side om side på samme vei.

Følelsen av at det er trygt å være i sin egen kropp er innen rekkevidde.