Da jeg var 12 år, fikk jeg beskjed om at jeg hadde angst. 

Påsken, enda en høytid hvor man skal være fornøyd og glad.

Nok en uke av 2017 nærmer seg slutten. Jeg har innsett en ting gitt: når man jobber, da fyker tida fort.

Vi trenger et paradigmeskifte av medisinbruken i psykiatrien.

Om valg, sykkeltyveri og gestaltterapi. 

Kaptein Blodfot satt på den mørkeste siden av tiden. Han var så langt inne i tankene at ingen kunne trenge igjennom. Kanskje ikke engang ham selv…?

Av og til når jeg leser artikler om psykisk helse skrevet av fagpersoner, kan jeg bli kvalm.

En aldri så liten hyllest til de pårørende.

Jeg har sett Dødsårsak: Ukjent. La meg bare starte med å si at dette blir en litt annerledes filmanmeldelse, for dette er en litt annerledes film.

Hadde jeg visst all den infoen jeg sitter inne med i dag, hadde jeg aldri verden turt å tatt en eneste pille.

Færre floskler og flere konkrete hjelpetiltak.

Dette glasset som kan renne over…

Jeg tror på at åpenhet er viktig. Derfor skriver jeg under fullt navn- fordi å skrive som anonym ikke har samme kraft. Jeg står for alt jeg har skrevet. Men det har kostet, det skal ikke stikkes under en stol.

Jeg kan fortelle deg min historie, men du kan aldri føle det jeg føler.

Etter utskrivelsen fra Post 1 hadde Kaptein Blodfot mer innsikt i det åpenbare enn noensinne. Alle de feilslåtte strategiene som ikke lenger var hensiktsmessige måtte erstattes.

Hva skal egentlig til for at det renner over? Hvor mye tåler man?

Stillest vann har dypest grunn. Små krusninger på overflaten betyr ikke at det ikke foregår mye i dypet. Akkurat som et rolig vesen utad, tilsynelatende, ikke behøver å bety ro på innsiden.

To år med videreformidling av livskunnskap og erfaringskompentanse.

Dette blir en subjektiv fortelling, men jeg skal forsøke å løfte det til noen generelle betraktninger om systemet, og min bekymring som gjør at jeg har valgt en slik tittel.

På papiret, bør du være redd meg: Eg er schizofren/paranoid og x rusmisbruker