Tanker om åpenhet

For litt siden leste jeg noen debatt innlegg om åpenhet om psykiske problemer. Ett for, og ett som vel mest var imot. Det var en del jeg løftet på øyenbrynene av i det stykket som var imot. Jeg synes det var mange av argumentene der som føltes som et kaldt gufs fra fortiden. Jeg følte meg ikke truffet av noe som stod der, kjente meg ikke igjen- men det vekket en undring i meg.

Jeg har tenkt en del over dette med å dele av de livserfaringene man har med psykiske problemer. Jeg har delt selv, en god del. Jeg har lest masse av hva andre har delt, både på norsk og på engelsk. Fra folk i forskjellige stadier i deres høyst personlige prosess. Individuelle, unike historier- med den felles referansen at de sliter med noe som er psykisk relatert. Jeg vil tro at grunnene til at folk velger å dele varierer.

Hvorfor fortsetter jeg å skrive, hva er det som driver meg?
Jeg synes egentlig det er ekstremt ubehagelig å eksponere meg selv på denne måten. Men det er det jeg har, meg selv og mine erfaringer. Jeg har ingen formell utdannelse, eller en fancy tittel til å legitimere mine meninger- min stemme. Likefullt har jeg en stemme, og den bruker jeg, ønsker jeg å bruke.

Hvorfor?
Fordi jeg ikke ønsker min verste fiende de erfaringene jeg har. Hverken det som bragte meg til psykiatrien- eller den mangel på forståelse og helhetlig tenkning jeg har møtt fra noen av de behandlerne jeg har hatt. Jeg føler meg faktisk traumatisert av noe av det jeg har opplevd som pasient i psykiatrien. Sånn i tillegg til det jeg kom dit for å få hjelp til å lære å leve med.

Jeg håper at mine ord kan bidra til at noen tenker noe nytt, at fremtiden ikke ser lik ut som fortiden. Jeg tror på å lære av fortiden – men for å lære må man først vite så mye som mulig om det som var før. Jeg tror også på at det er ikke bare av ens egne erfaringer man kan lære, man kan lære av andres erfaringer.

Før var jeg ganske opptatt av å bryte tabuer og stigma knyttet til psykiske lidelser.
Jeg kjente mye på det selv og det å skrive åpent hjalp meg i å bryte meg fri fra de klamme lenkene. Jeg har ikke lenger en tøddel med skam igjen i meg for at jeg har en historie som pasient i psykiatrien. Men jeg vet at veldig mange fortsatt sliter med dette- og det er ikke godt å tenke på. Skam er en ødeleggende følelse- og hvorfor i all verden skal noen skamme seg over å ha “vondt i psyken”- når ingen skammer seg over å ha vondt i kroppen? Det er et veldig kunstig skille mellom kropp og psyke i vårt samfunn- som kommer tydelig frem her.

Nå er jeg mest opptatt av åpenhet for å belyse det som fungerte og ikke fungerte i den behandlingen jeg har fått av psykiatrien. Bidra med hva jeg kan for et bedre psykiatrisk tilbud enn hva jeg har erfart. Det føles nytteløst til tider, hva kan lille jeg utgjøre for en forskjell liksom? Men om alle tenkte sånn og holdt kjeft- så endrer ingenting seg- det er i hvert fall sikkert.

Jeg tror på at åpenhet er viktig. Derfor skriver jeg under fullt navn- fordi å skrive som anonym ikke har samme kraft. Jeg står for alt jeg har skrevet. Men det har kostet, det skal ikke stikkes under en stol.

Jeg tror nok noen har spekulert i mine motiver for å skrive om mine erfaringer. Kanskje noen tror jeg er oppmerksomhetssyk og får et kick av likes og kommentarer- slik som det ble nevnt i den artikkelen jeg leste ? Dem om det i så fall, tenker jeg. Det sier i grunnen mer om dem enn om meg.

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv- skrev Arnulf Øverland.
Uretten- eller skammen, stigma, tabu og dårlig tilpasset psykisk helse hjelp har rett nok rammet meg, men i dag har jeg det nokså greit. Jeg er uføretrygdet og kan styre dagene mine etter hva jeg har behov for i forhold til dagsform, – og har oppnådd en relativt grei mestring av de psykiske utfordringene jeg har. I teorien kunne jeg nå slippe taket i alt som gjelder psykisk helse feltet og bare konsentrere meg om meg selv og mitt eget personlige lille liv. Men det har jeg ikke klart enda.

Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte det. For jeg har i grunnen mer enn nok med å motivere meg selv til å fortsette å ta gode valg, til å hver eneste dag gjøre det jeg kan for å fortsette å være psykisk stabil. Det er min virkelighet, mitt liv.

Men jeg lever jo ikke isolert fra resten av menneskeheten, fra samfunnet jeg er en del av. Og selv om min fremste lojalitet og mitt største fokus er min innerste kjerne- så bryr jeg meg om det store felleskapet jeg er en del av.

Det plager meg at jeg ikke er i stand til å være i lønnet arbeid og bidra med mitt der- og det plager meg å tenke på at kanskje, kanskje hadde jeg ikke vært uføretrygdet i dag om jeg hadde fått bedre tilpasset hjelp når jeg første gang oppsøkte psykiatrien. Det plager meg å tenke på at det er mange fler som meg rundt om i landet. Det plager meg å tenke på at det er fryktelig mange som sliter med psykisk uhelse i Norge. Det plager meg å tenke på all den menneskelige lidelsen. Det gjør rett og slett veldig vondt å tenke på. Det er utrolig trist.

Så jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Jeg har blitt nokså god på sånt- å unngå å tenke på visse ting. Men å unngå å tenke på noe, betyr ikke at det blir borte. Og når jeg er litt sliten eller utafor så klarer jeg ikke å la være å tenke på det.

Det som hjelper litt er å løfte tankene . Opp fra det individuelle til det strukturelle.
Da tenker jeg på de økonomiske kostnadene det har for samfunnet at det er så mange mennesker med psykisk uhelse som er sykmeldte, og at det er mange som blir uføretrygdet. Og så blir jeg litt sinna når jeg tenker på at politikerne tror pakkeforløp i psykiatrien skal redusere kostnadene på sikt. For jeg mistenker at det er kostnads reduksjoner de tenker mest på.

Istedenfor å tenke på alle de individuelle historiene jeg har lest på Mental Helse-bloggen og andre steder- så tenker jeg på summen av dem: Hvor mange som skriver om at de ikke får god nok hjelp, hvor like på en måte mange av disse beretningene er.

Jeg lurer på hvordan det er mulig, at det fortsatt i dag, brukes så mye medisiner og man er så opphengt i diagnoser i en bok – fremfor det levende mennesket. Og så lurer jeg på – hadde det ikke vært en ide å inkludere slike blogger i psykiatri utdannelser? Det er tross alt år 2017 – ikke 1817- hvor man gjemte bort og ikke hørte på hva psykiatriske pasienter selv har å si om sine egne utfordringer.

Jeg tenker på min egen erfaring – hvor jeg opplevde at de med lengst utdannelse har gitt meg dårligst hjelp og motsatt: De jeg opplevde har hjulpet meg mest har vært folk med mindre utdannelse og mest medmenneskelighet. Og jeg har lest nok rundt om til å vite at jeg ikke er alene om akkurat den opplevelsen.Det er noe riv ruskende galt et sted her. Det gjør meg sinna å tenke på.

Det er bedre å bli litt sint. Sinne er bevegelse, så og si hver eneste gang jeg har satt meg ned for å skrive noe jeg tenker å sende ut i verden – så har sinne vært den utløsende faktoren. Selv når jeg har skrevet om det som fungerte, det som hjalp. Fordi jeg startet med å være frustrert over det som ikke fungerte- men jeg valgte å fokusere på det som tross alt fungerte. For det tror jeg er viktig, veldig viktig.

Sinne har gitt meg kraften til å trosse angsten mot å eksponere meg, til å tåle konsekvensene det har medført for meg. Sinne har gitt meg styrke til å stå i noe som egentlig ikke gavner meg selv – til å tåle det fordi det er større enn meg. At noen individer kanskje ikke tåler åpenheten min, ikke tåler å få vite hvordan livet faktisk er og har vært for meg har jeg skjønt er en realitet. Kanskje er det truende å ta inn på et vis, hva vet vel jeg?

Det er vel nettopp det skam, tabu og stigma handler mye om? Fortielser, fornektelser og usynliggjøring av livserfaringer som avviker fra et såkalt “normalt” liv? Tror veldig mange glemmer at normal er et konstruert begrep. Et begrep med tilhørende forestillinger – som det er kollektiv enighet om – vedrørende hva det vil si å tenke, føle, være, gjøre og leve normalt . Altså en enighet, som ikke er det samme som en objektiv realitet.

Åpne individuelle personlige beretninger fra psykiatriens brukere er kjempeviktige – både for samfunnet som helhet og for psykiatrien som felt mener jeg. Både for å normalisere psykisk uhelse- og for å skape en psykiatrisk helsestjeneste som hjelper bedre.