En behandlingserfaring

«Det er ikke noe galt med deg.» Det skulle jeg ønske jeg ble møtt med når jeg hadde fortalt i grove trekk om livet mitt frem til jeg endte opp som pasient hos psykologen. Jeg skulle ønske hun hadde fortalt meg at jeg hadde helt normale reaksjoner på tøffe hendelser. Jeg skulle ønske hun hadde snakket mer med meg, vist meg litt av hvem hun var, så relasjonen ikke hadde vært så ujevn. Jeg skulle ønske hun hadde delt av sin kunnskap, slik at jeg kanskje kunne ha skjønt tidligere, det jeg vet nå.

Det hadde jeg trengt mest av alt. For årsaken, den virkelige årsaken til at jeg hadde havnet der jeg var i livet akkurat da, var at jeg innerst inne trodde at jeg ikke hadde livets rett. Innerst inne trodde jeg at jeg var verdiløs, uelskbar, uverdig, udugelig og rett og slett aldri god nok på noen som helst områder. Jeg trodde det var noe grunnleggende galt med den personen jeg var. Så jeg hadde virkelig, virkelig trengt at hun hadde fortalt meg at det ikke var noe galt med meg. Prøvd å gitt meg litt tro på meg selv. Gitt meg noen verktøy for å klare å ta vare på meg selv bedre. For det var jeg urdårlig på. Om jeg ikke hadde noen andre å hjelpe eller ta vare på, så fløt jeg helt ut i grenseløshet og følelsesmessig kaos – som jeg enten prøvde å døyve med overspising, sulting eller rus.

I stedet ga hun meg en diagnose. Etter å ha sittet for det meste taus, noterende på en blokk mens hun stilte et og annet spørsmål gjennom de første samtalene våre, ga hun meg diagnosen bipolar 2. Med vekt på tilbakevendende depresjoner. Tilbakevendende går jeg ut fra hun legitimerte med bakgrunn i at jeg hadde fortalt at jeg vurderte å ta livet av meg når jeg kom hjem til tomt hus fra sykehuset hvor jeg hadde fått utført en abort som 16 åring. Pluss en tøff nedtur 1 år tidligere hvor jeg hadde tilbragt en måned på et krisesenter. Der og da var jeg 34 år og hadde bak meg et stressende halvår. Jeg hadde avsluttet et mangeårig forhold preget av rusmisbruk og destruktivitet, sluttet å ruse meg, byttet jobb og sjonglert ny og gammel jobb i en overgangsfase, samt  flyttet til et nytt sted, i et rekkehus som jeg pusset opp på kveldene.  Det kunne kanskje kvalifisere som hypomani. Selv om jeg var konstant sliten.

Selv opplevde jeg at jeg hadde prøvd å forandre livet mitt til det bedre. Ikke at det føltes bedre. Jeg bodde på et nytt sted hvor jeg ikke kjente noen, hadde ingen venner, ingen kjæreste lenger, ny jobb med ukjente arbeidsoppgaver og nye kolleger- som jeg var sjefen til og således vanskelig for meg å bli kjent med. Jeg var dønn ensom, og hadde akkurat kommet hjem fra en ferie jeg hadde tilbragt med min mor, som jeg hadde et svært dårlig forhold til grunnet en veldig ubehagelig og kjærlighetsløs barndom. Siden jeg ikke hadde rusen å flykte til for å slippe unna vonde følelser hadde jeg begynt å fantasere om å kjøre inn i en fjellvegg når jeg kjørte hjem fra jobb for å slippe unna en tiltagende desperasjon inne i meg. Men barna mine hadde blitt morløse om jeg faktisk hadde gjort alvor av det, og de elsket jeg over alt på jord, så jeg hadde gått til legen og fått henvisning til psykolog.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg, Men den diagnosen så jeg ikke komme. Jeg hadde jo en idé om at mine vanskeligheter i livet hadde en sammenheng og noen årsaker, og at jeg skulle få hjelp til å klare å leve bedre. Få hjelp til å få håp om å leve bedre. Men nei. Her kunne i grunnen ingenting gjøres, jeg kunne få medisiner, hvilket jeg nektet, og lære meg å leve med diagnosen. Kanskje unødvendig å si at jeg ikke følte meg spesielt mer verdifull og dugelig etter den dommen. For det føltes som en dom. En livstidsdom.

I litt over et år gikk jeg til samtaler hos denne psykologen. Eller samtaler blir vel litt feil å kalle dem. Det var mer monologer fra min side. En langsom, smertefull tømming av hendelser, følelser og tanker jeg aldri hadde pratet om i hele mitt liv. Alltid satt hun der, taus og noterte.  Hun sa hei, og så ble hun taus. Jeg syntes det var veldig ubehagelig, men det er sikkert en teknikk hun hadde lært under utdannelsen sin. Og den virket kanskje? Jeg begynte jo å snakke. Men jeg følte meg som en dritt. Jeg undret meg ofte på hva hun tenkte om meg, om hva poenget var, hvorfor jeg alltid måtte begynne å snakke. Nå i dag undrer jeg meg på om det overhodet var en plan bak det hele, et mål med behandlingen. Hvis man kan kalle det behandling at jeg satt i stolen hennes og snakket mens snørr og tårer rant tre kvarter en gang i uken. Ikke at jeg ikke trengte det, for det gjorde jeg. Men sett i retrospekt, vet jeg jo at alle symptomene mine, utenom den mest akutte depresjonen, blomstret like mye ved endt behandling som ved oppstart.

Og behandlingen? Jeg delte de mest intime og skamfulle detaljer fra mitt liv, og hun satt der alltid som en blank vegg, ingen reaksjoner, nesten ingen innspill til det jeg fortalte, ingen forslag til noe jeg kunne gjøre for å skape meg et bedre, annerledes liv. Men medisiner foreslo hun ofte. Jeg var dypt fortvilet og full av smerte, men innerst inne var jeg uenig i diagnosen min, og fortsatte å avslå. Også fordi jeg var veldig skeptisk til bivirkninger, spesielt vektoppgang. siden jeg slet med spiseforstyrrelse og kroppsbilde fra før av.

Jeg følte etterhvert større og større motvilje mot å gå dit. Hva var vitsen liksom? Jeg hadde jo fått diagnosen min, og beskjed om at den skulle jeg måtte leve med resten av livet. Det var noe galt med meg, og all denne snakkingen forandret ikke på det. Det var tvert imot nesten bekreftende, jeg fortalte hvilket mislykket menneske jeg var, om all dritten jeg hadde opplevd og hun satt der i sin opphøyde taushet og noterte ned elendigheten for ettertiden. Det var mer regelen enn unntaket at jeg følte meg enda verre etter hver time og at jeg resten av dagen følte meg som et nervevrak.

Nå var jeg jo vant til å føle meg som en dritt, og jeg hadde utviklet strategier for å slippe å fremstå som det jeg følte meg som. Flink pike syndromet. Jeg var dreven i det. Så etterhvert slo det, ikke overraskende, inn i terapirommet også. Jeg hadde lest en del om psykologi siden terapien startet, og hadde en slags teoretisk innsikt i mekanismene som hadde styrt meg gjennom livet- og pratet deretter. Jeg ble den Flinke pasienten. I teorien i hvert fall. Slik gjenvant jeg et snev av verdighet, i det minste føltes det bedre der og da. I all hemmelighet hadde jeg begynt å ruse meg igjen. Det var den eneste måten å føle meg bedre jeg visste om. Men det oppdaget den psykologen aldri. Hun syntes antagelig hun hadde gjort et godt stykke arbeid, når hun avsluttet behandlingen, fordi hun skulle begynne å jobbe et annet sted,- uten å henvise meg til en annen psykolog.

Heldigvis gikk jeg også til en psykiatrisk sykepleier som faktisk snakket med meg, og som etterhvert både foreslo ting jeg kunne gjøre for å få et bedre liv- og hjalp og støttet meg i å gjennomføre det. Men det er en annen historie.

Marionica Solberg er trebarnsmor, tidligere hotellsjef og butikksjef. For tiden ute av arbeidslivet pga psyko-somatisk sykdom.