Mestring

Det var en som sa til meg en gang, at hun syntes at å si; Du får har det så bra du kan ha det, var litt sånn feil på en måte. Fordi det indikerte at personen kunne hatt det bedre. Jeg ser ikke helt problemet. Jeg vet godt at jeg kunne hatt det bedre, men jeg har det så bra jeg kan ha det, og er kjempefornøyd med det. Jeg føler ofte på at jeg har det bra, selv om jeg sliter med både det ene og det andre.

Jeg har det bra. Selv om jeg får angst anfall om noen av traumene mine blir trigget, og jeg gjenopplever hendelser i drømmene mine om natten. Og det skjer stadig med ujevne mellomrom, selv om jeg ikke har tenkt på noe av det som skjedde da på dagen. De morgenene jeg våkner etter en sånn drøm, vet jeg at dagen må vies til å roe meg ned igjen, få kroppen til å føle seg trygg. Drømmen får nemlig kroppen til å tro at det som skjedde der, skjer nå. Kroppen går i alarmberedskap, noe som for meg, også betyr et forhøyet smertenivå i kroppsvevet. Eventuelle planer jeg måtte ha hatt, om å gå i butikken, eller vaske leiligheten, må avlyses. Jeg kunne tenkt at dagen var ødelagt. Men det gjør jeg ikke. Jeg tenker heller at dagen er nå en være-god-mot-meg-selv dag. For det er det jeg må være, god mot meg selv, mot kropp og sjel, slik at jeg kanskje neste dag, kan gå i butikken, eller gjøre noe annet. Slik at når kvelden kommer, puster jeg rolig igjen, pulsen er stødig og kroppen føler at den er trygg.

Det som fungerer for meg, er å tenne stearinlys, sette på beroligende musikk og bruke lang, lang tid på å gjennomføre morgenrutinene mine. Rutinene jeg har laget meg har vært alfa og omega for å holde meg noenlunde stabil, de gjennomfører jeg uansett dagsform. Jeg står opp til fast tid, gjør litt yogaøvelser, mediterer en halvtimes tid, drikker te, dusjer, feier gulvet, spiser frokost og så går jeg ut en liten tur.

En livslang spiseforstyrrelse ble først temmet ved å innføre faste spisetider- og noenlunde fast mengde mat til hvert måltid. Variert mat. Det sikrer meg at jeg hverken overspiser, eller sulter meg, uansett hva jeg føler for å spise, eller ikke spise. Mens jeg arbeidet meg gjennom årsakene til spiseforstyrrelsen, var det beinhardt å holde meg til planen. Og ofte feilet jeg. Spiste for mye. Sultet meg. Nå går det veldig mye lettere, Og jeg glipper sjeldnere og sjeldnere. Det vesentlige er at jeg alltid vender tilbake til planen. Tre år med målbevisst fokus har gitt resultater, men jeg er oppmerksom på at jeg antagelig må holde et øye med hva jeg får i meg av mat gjennom dagen, resten av livet. For fortsatt klarer jeg ikke å kjenne noe særlig sult i perioder, og heller ikke metthet i andre perioder. Så, en plan sikrer at jeg får i meg det kroppen trenger. 

Yoga har for meg vært det absolutt beste jeg noensinne har innført i livet mitt. Det har vært godt, både for min fysiske og psykiske helse. Etter omtrent ett års praksis, fikk jeg tilbake hukommelsen om noen traumatiske hendelser jeg hadde fortrengt i nesten 40 år. Det første minnet kom under avslapningen rett etter en yoga- økt. Det var svært fysiske minner, som, var retraumatiserende å gjenoppleve. Det har tatt meg ett år å integrere minnene. Det å huske har hjulpet meg enormt i å forstå en del av mine reaksjonsmønstre gjennom livet. Slik at jeg har mulighet til å velge å respondere annerledes på triggere. Det var puslespillbiter jeg manglet for å kunne heles.

Å gjøre yoga har hjulpet meg til å ta tilbake eierskapet over min egen kropp, å bli glad i den akkurat som den er, å ta hensyn til de begrensninger den har og å verdsette alt det den får til. Øvelsene har lært meg at jeg kan leve med smerte, både psykisk og fysisk. Jeg har lært meg at det går å fokusere oppmerksomheten min der det ikke er vondt. Ikke ignorere smerten, jeg tar hensyn til den, klarer å være med den. Men jeg lar ikke smerter ta vekk opplevelsen av det som ikke gjør vondt. For, både når jeg har fysisk smerte og psykisk smerte, er det også steder i kroppen, eller områder i livet mitt som ikke smerter. Holder jeg oppmerksomheten der, får jeg styrke til å møte dagen. Derfor er det for meg så viktig å gjøre øvelser om morgenen. Jeg gjør myke, rolige yogaøvelser- holder stillingene lenge, mens jeg puster så langsomt og rolig som jeg bare kan. Jeg ligger flatt på ryggen etterpå, og bare fokuserer på pusten og fornemmelsene i kroppen. Lar både kropp og sinn roe seg helt ned.

På dårlige dager trenger jeg å dusje lenge, lenge. Smøre meg inn med massasjeolje etterpå, og bruke god, god tid på å massere inn hele kroppen. Gå barbent mens jeg tasser rundt og lager te, vasker av bord og kjøkkenbenk, lager frokost. Jeg kjenner på gulvet under føttene mens hendene arbeider. Kjenner på at jeg er her. Nå. At det er trygt og godt her. Åpner vinduet litt på gløtt så jeg kan høre fuglene i trærne utenfor. Vinden som suser. Jeg krummer tærne mot det glatte gulvet. Spiser sakte. Kjenner teksturene mot innsiden av munnen. Nyter smakene. Puster inn freden i hjemmet mitt. Kjenner på at jeg har det bra nå. Rydder opp. Setter meg kanskje å strikker litt. Det virker veldig beroligende på meg. Noen ganger blir jeg så avslappet at jeg holder på å sovne. Det hjelper å ikke tenke på noe, bare la fingrene arbeide, telle masker, følge mønsteret. Fokusere. Her. Nå. Har jeg en ekstra tøff dag, må jeg kanskje sove en times tid etter frokost.

Jeg har det bra nå. Jeg har to små dverghunder som er en konstant kilde til kos, lek og glede. Og så får de meg ut i frisk luft, hver dag, uansett vær, uansett dagsform. En tur ut, får meg alltid til å føle meg bedre, i hodet og følelser, om ikke i kroppen. På tøffe dager, går vi i skogen. Det er minst sjanse for å treffe andre mennesker der. Jeg trenger freden, ikke møte noen, Har ikke hud til det da. Fordi jeg på slike dager ofte ikke klarer å stanse tårene. Jeg gråter for at alt er som det er, at jeg har blitt som jeg har blitt. Det er lettere å slippe følelsene løs inne blant trærne. Og så føles det bedre etterpå. Det hjelper meg å se på trærne, høre naturen, lukte den, føle vinden mot huden, sanse med hele meg. Jorder meg. Kjenner på at akkurat nå har jeg det bra. Det er fred i skogen. På sommeren tar jeg oftest av meg skoene, fryder meg over å kjenne skogbunnen under fotsålene, jord mellom tærne. Jeg sover utrolig godt etter en barbent tur i skogen.

Hjemme igjen, krøller jeg og hundene oss sammen under et teppe. En hund mot magen og en hund mot knehasene. Trygt. Levende nærvær. På dårlige dager trenger jeg å sove mye på dagen, men jeg setter alarmen på, slik at jeg får litt ut av kvelden. Ofte er det ujevn, urolig søvn fordi det gjør vondt i kroppen. Men likevel legende. Føler meg bedre etterpå. Bra nok til å komme meg gjennom resten av dagen. Gir meg energi til å gå en liten tur til, og lage middag, kanskje orke besøk av et av barna mine. Barna mine. Mitt livs lys. Jeg har god kontakt med dem, og ser dem ofte. De bor nær meg. De gir meg motivasjon til å kjempe videre.

Faste, gode, nærende rutiner. Trygghet. Forutsigbarhet. Nok søvn. Det er superviktig. Selv om jeg sliter med kronisk utmattelse, kan jeg i perioder dissosiere så mye at jeg ikke kjenner at jeg trenger søvn. Hopper over å sove, sitter lenge oppe om kvelden. Klarer fortsatt ikke gjøre så mye fysisk, men med et sinn som er lys våkent. Jeg har lært meg at det koster for mye, for meg, nå, å tro at slike perioder betyr at jeg har blitt bedre. For, det kommer alltid en smell. En smell som innebærer smerter overalt, og at jeg sover nesten døgnet rundt i flere dager. Så rutinene mine inkluderer også en regel om å komme meg i seng innen en bestemt tid. Selv om jeg ikke føler for å sove. Beroligende urte-te sikrer at jeg alltid sovner nokså snart etter at jeg har gått til ro for natten de periodene jeg føler meg våken og oppspilt. Sikrer at jeg holder meg stabil. Sikrer at jeg har gode forutsetninger for å ha det så bra jeg kan ha det, i dagene som kommer etterpå. 

Jeg har veldig stram økonomi. Lever på 100 000 kr mindre i året enn jeg gjorde når jeg arbeidet. Og jeg hadde ikke spesielt god inntekt, siden jeg alltid har arbeidet i et lavtlønnsyrke. Jeg kunne fortvilt og fokusert på alt jeg ikke har råd til lenger. Isteden har jeg lært meg å glede meg over de grepene jeg har lært meg for å få pengene til å strekke lenger. Være fornøyd over å reparere noe, istedenfor å kjøpe noe nytt. Være fornøyd over hvor mange klær jeg kan kjøpe meg brukt, til samme pris som ett nytt klesplagg. Glede meg over å stort sett alltid finne noe mat i butikken til nedsatt pris fordi den er stemplet holdbar til samme dag som jeg er ute og handler. Planlegge middager ut fra ukens tilbud. Være stolt over at jeg kjenner prisen på de forskjellige matvarene jeg pleier å handle, i de forskjellige butikkene. Slik at jeg er i stand til å kjøpe det jeg skal, der det er rimeligst. Jeg lever greit på den inntekten jeg har nå. Jeg har ikke råd til noe luksus, som ferier, restaurantbesøk eller kino, men jeg har alt jeg trenger.

Før, trodde jeg at jeg trengte så mye for å ha det bra. Selv om jeg aldri hadde det egentlig helt bra. Jeg var bare så vant til å ha det dårlig at jeg ikke visste om noe annet. Angsten har vært en følgesvenn hele livet. En angst jeg har forsøkt å selvmedisinere bort med rus. Så sluttet jeg med det, og begynte å deale med angsten direkte. Da begynte kroppen å svikte meg, ble full av smerter og uten energi til å få utført noe særlig i løpet av en dag. I begynnelsen følte jeg at livet mitt var over.

Jeg sørget og bebreidet meg selv for alt jeg ikke fikk til, for alt jeg ikke kunne gjøre lenger, for alt jeg ikke fikk oppleve. Jeg raste mot skjebnen, mot alle hendelser og omstendigheter som formet meg til den jeg var, og alle valgene jeg har tatt i livet som har ledet meg frem til situasjonen jeg befinner meg i nå. Men det forandret ingenting. Jeg kastet meg over alt jeg kunne finne om kosthold og spiser så sunt og næringsrikt som jeg kan, ut fra den kunnskapen jeg har. Jeg tar tilskudd av vitaminer og mineraler. Forsøker å spise meg til bedre helse, mer energi. Og jeg har blitt litt bedre, men ikke mye. Likevel har jeg det mye bedre. Dels fordi jeg har satt ned kravene til meg selv, men mest fordi jeg har godtatt livet mitt som det er. Jeg har godtatt hvordan jeg var og hvordan jeg har blitt. Jeg kan ikke forandre hvordan helsen min er. Jeg kan legge forholdene til rette for å bli bedre, men jeg har ingen kontroll over hvilken grad av bedring det resulterer i.

Jeg har det bra fordi jeg har fred i livet mitt. Jeg er snart 45 år og har akkurat oppdaget hvordan det er å ha det fredelig inne i meg og rundt meg. Jeg har gode dager, dager hvor jeg ikke har så vondt, dager hvor den eneste begrensningen kroppen setter for meg, er at jeg ikke har noe særlig energi, så jeg må ha mulighet til å hvile så mye som jeg trenger. Dager hvor jeg kan føle på at det er godt å leve, jeg er her fortsatt, jeg har ikke latt meg knekke. Jeg gleder meg over at tankene mine stort sett er friske. Jeg klarer å ta gode valg for meg selv. Det er himmelrike for meg, etter det livet jeg har hatt.

Jeg har det bra fordi jeg bare har mennesker i livet mitt som respekterer og godtar meg som den jeg er og har blitt. Jeg har det bra fordi jeg har valgt bort de menneskene som tilfører mere vondt enn godt til livet mitt, som ikke respekterer hvordan jeg må disponere min tid, som ikke respekterer hvordan jeg er. Hele livet har jeg prøvd å tekkes andre, å undertrykke mine egne behov for at andre skal ha det bra. Men det går ikke lenger an for meg å gjøre det. Ikke bare har jeg fått nok av å ikke bli sett og møtt på det som er meg og mine behov, men jeg tåler rett og slett ikke mer heller, hverken fysisk eller psykisk. Stress og uro sender kroppen min rett i alarmberedskap, fight eller flight, smertehelvete. Sånn har jeg blitt. Likevel har jeg det bra. Jeg kan ha det bra, fordi jeg velger det som gjør at jeg får det bra, innenfor mine rammer.

Det er ti år siden jeg begynte i terapi. Den gangen trodde jeg at jeg skulle bli helt frisk og normal, som en som ikke har traumer i bagasjen, og fungere kjempefint, om jeg bare ville det hardt nok, jobbet hardt nok for å komme dit. Jeg nektet å godta dommen om å leve med psykisk sykdom resten av livet. Ikke sånn som jeg opplevde å være psykisk syk den gangen. For det, var et helvete. Det var så jævlig at jeg prøvde å ta livet mitt. Nå kom jeg ikke dit, at jeg fungerer kjempefint på alle plan, og jeg tror ikke jeg kommer dit heller, for de siste to åra har min psykiske og fysiske helse vært veldig stabil, det vil si ikke blitt noe nevneverdig bedre, og ikke nevneverdig verre. Jeg kan ta feil, jeg håper inderlig jeg tar feil, for selv om jeg har det bra, ønsker jeg selvfølgelig å kunne gjøre mer den tiden jeg har igjen her i verden. Men inntil videre, ønsker jeg å formidle, at det finnes gråtoner, at det trenger ikke være svart eller hvitt. At man enten forblir psykisk syk og har det dårlig, eller blir fullstendig sunn og frisk og har det bra. Man kan ha det sånn som meg. Jeg er syk, jeg har psykiske og emosjonelle utfordringer, men jeg har det bra. Jeg har det så bra jeg kan ha det.

Først og fremst har jeg det bra fordi den viktigste jobben jeg har hatt i mitt liv, den gjør jeg fortsatt, Jeg er mor til tre barn som alle har vokst opp uten å ruse seg eller ta destruktive valg. Jeg har alltid visst hvor de har vært, og med hvem, gjennom oppveksten. Alle tre jobber nå og har orden på seg selv og sitt liv. Vi har et tett og godt forhold. De respekterer meg og gir meg støtte både praktisk og økonomisk om jeg trenger det. Jeg gir dem det jeg kan, min kjærlighet, ubetinget aksept, støtte og råd og veiledning om de trenger det.  Og de trenger meg fortsatt, akkurat som jeg trenger dem. Om jeg ikke får til noe annet, så er det alene nok til å få meg til å aldri, aldri slutte å prøve å gjøre det beste ut av dette livet jeg har fått utdelt.

Marionica Solberg er trebarnsmor, tidligere hotellsjef og butikksjef. For tiden ute av arbeidslivet pga psyko-somatisk sykdom.