Det er lov å være redd

Ofte gjøres dette intetanende via velmente råd, normalisering og lykkeønskning både til seg selv og andre.

Men da ensomhet under reell fare er noe av det som trigger og opprettholder mest redsel, maktesløshet og håpløshet for et flokkdyr som oss mennesker ønsker vi å undersøke dette landskapet nærmere for og med deg.

For det er forståelig, og det er lov å være redd.

Slik kan forhåpentligvis du og dine i større grad være sammen i redselen og trygges i stedet for å uvitende bagatellisere og avvise hverandre.

Rasjonell moralisme

Vi kan alle i større eller mindre grad si til hverandre og oss selv velmente påminnere, oppmuntringer, råd og lykkeønskninger som:

• “Ta det med ro. Det vil ordne seg. De vil finne en vaksine”
• “Angst er normalt og ikke noe å være redd for”
• “Det er ikke vits å bekymre seg over noe du ikke kan gjøre noe med”
• “Det er jo bare angst. Bekymringene er ikke realistiske og farlige, men bare irrasjonelle, lite sannsynlige, og lite hensiktsmessige”
• “Det nytter ikke å tenke så mye på det og gruble og bekymre seg. Bare slutt med det.”
• “Du må bare slutte å tenke så negativt”
• “Tenk på noe annet i stedet eller gjør noe som kan distrahere deg litt”
• “Du må bare slutte å kjenne etter”
• “Du må bare slutte å unngå ting og isolere deg”
• “Du må bare slutte å google alt du er redd for”
• “Det er ikke mer synd på deg enn andre”
• “Dette er jo normalt. Husk at det finnes folk som har det verre”
• “Tenk positivt og på alt det gode du faktisk er og har”
• “Bare tren mer, spis sunt og gjør noe som er gøy og meningsfullt”
• “Du må ikke bryte deg selv ned med å være så stygg og skremmende mot deg selv og henge deg opp i alt negativt”
• “Håper det ordner seg for deg. Vi tenker på deg.”

Alt dette er ulike eksempler på tilsynelatende rasjonelle og velmenende råd, oppmuntringer, realitetsorientering og normaliseringer, men som dessverre fort kan oppleves som moraliserende, bagatelliserende, provoserende banalt, latterliggjørende, neglisjerende, nedlatende og avvisende for den som mottar det.

For selvfølgelig vet de fleste rasjonelt sett at det ikke er ideelt å skremme seg selv med katastrofetanker og la den kaotiske bekymringen og negative grublingen dure på. Selvfølgelig vet de fleste rasjonelt sett at det å unnvike, isolere seg, ikke trene eller spise sunt, eller å oppsøke Google når vi er redde for sykdom ikke er optimalt og den langsiktige løsningen.

Å bli møtt slik – selv om intensjonen er god og ønsker å bidra til å normalisere, avskrekke og avdekke “irrasjonelle” eller “uhensiktsmessige” tanker, følelser og handlinger – medfører dessverre for mange heller skam og forsterker en indre strenghet der vi forsøker å “ta oss selv i nakken” slik at vi “skjerper oss”.

Slik ender vi opp med å ikke tillate og akseptere egen lidelse, men dømmer heller vår egen “selvopptatthet”, “utakknemlighet” og “svakhet”. Ikke minst holder vi kjeft og bærer alt i stillhet ute av syne for seg selv og andre og blir enda mer maktesløse, håpløse og ensomme.

Bagatelliserende normalisering

Normalisering og realitetsorientering som “alt er normalt, vanlig og menneskelig” kan naturligvis motvirke frykt, skam og ensomhet.

Men, det kan også forsterke ensomheten, maktesløshet og håpløsheten fordi det ulidelige fortsatt er der uforandret.

Derfor er det viktig å være bevisst på å presisere at det ikke er ment som en bagatellisering, men at man ser hvor vondt, ensomt og utfordrende den andre har det og ønsker å bidra med trygghet og samhold slik at den andre føler seg sett, forstått og ikke alene lenger.

Det godes vonde bakside

For å forstå hvorfor rasjonelle forklaringer, råd, oppmuntringer og lykkeønskninger kan forverre folks tilstander må vi se hvordan alle idealer, råd og mål kan fungere som et to-egget-sverd som både kan inspirere og skade oss. Dette fordi det kan fungere som en nådeløs påminner på hvor og hva vi ennå ikke er og bli en kilde til strenghet, press, hardhet, selvkritikk, deevaluering, skam og straff. Ikke minst gjør det at vi ikke setter pris på øyeblikket og det vi faktisk er, har og har gjort.

Dette gjelder ikke bare innen religion og alle former for livsstilsråd – enten det er snakk om trening, sunnhet, skjønnhet, etikk eller bærekraft – men også i terapi.

I terapi gjelder dette særlig ideal som å tenke og handle “riktig”, “sunt”, “rasjonelt”, “konstruktivt”, “positivt” og “hensiktsmessig” eller å oppsøke utfordringer og ubehag for å “mestre og eksponere seg”. Det å ikke bruke “forsvarsmekanismer”, “uhensikstmessige mestringsstrategier” eller “sikkerhetsstrategier” kan også bli nye krav man tilegner seg og at man heller bør føle seg “tilstedeværende”, “mindful”, “aksepterende” og “selvmedfølende”. Ikke minst må man slutte med å “gruble”, “stresse”, “bekymre”, “kjenne for mye etter” eller motsatt bør “kjenne mer etter”.

Alt dette kan i teorien både være til hjelp, men også skade hvis vedkommende ikke er på lag med seg selv. Derfor er det viktig å bli bevisst på hvordan våre indre strenge system er klar til å kapre og forvrenge det gode til noe selvdestruktivt og dermed også hvordan våre råd og normalisering også nettopp kan oppleves som moraliserende, bagatelliserende og avvisende.

Dette kan avsløres når strenge imperativer som NEI, BØR, MÅ, ALLTID, ALDRI, IKKE, IKKE NOK eller strenge fordømmende adjektiv som FEIL, MER, MINDRE, RIKTIG, DÅRLIG, IKKE GODT NOK benyttes og vår selvfølelse, selvtillit og selvbilde forverres og gir oss en følelse av skam, selvforakt og håpløshet.

Dessverre er disse mekanismene oftere mer subtile og kan være så integrert og overidentifisert (egosyntont) at vi ikke legger merke til det og tar det som en selvfølge og ikke kan se for oss å fungere uten pisken.

Dette medfører at vi møter oss selv og hverandre med ulike former for avvisende rasjonell moralisme.

Anklaget for å rope “ulv ulv”

Dessverre kan særlig folk som allerede sliter med angstproblematikk oppleve å bli møtt på slike umyndiggjørende måter selv nå som vi kollektivt befinner oss i en global faresituasjon med pandemien.

Paradoksalt nok mister mange sin rett til å bli tatt på alvor nettopp fordi enn til nå i livet har vært preget av en selvforsterkende loop av diverse kroppslige plager som trigger bekymringer og katastrofetanker. Som igjen motiverer nitidig kroppslig monitorering etter faretruende signal og utallige Google-søk som med sin Pandoras eske “bekrefter” og overgår ens verste bekymringer og fører til omfattende endring i livsstil fra de små detaljene til de store forsakende og unnvikende livsvalgene.

Det er lov å være redd

Men nå befinner vi oss i en reell krise og den er like skummel – om ikke mer – også for folk som har vært redd for sykdom, død og farer i forkant av pandemien.

For når vi er redde i møte med en reell fare trenger vi ikke å bli møtt med ulike former for rasjonell moralisme uansett hvor velmenende det er.

Vi trenger, som vi skal se nærmere på, å bli møtt, sett og forstått og oppleve at våre følelser og behov blir rommet og vært sammen med i møte med utfordringene og at vi passer på hverandre med gjensidig omsorg, forståelse og respekt.

Vi trenger å få høre og oppleve at det er lov, forståelig og vondt å være redd og at den andre ønsker å passe på oss.

Vi har behov for samhold og bli sett – ikke råd

I tilfellet man ennå ikke helt forstår poenget med hvorfor velmente råd og lykkeønskninger kan være uheldig er det viktig å fremheve at det for mange oppleves som avvisende.

Et råd eller en enkel lykkeønskning kan oppleves som avvisende nettopp fordi man ikke nødvendigvis føler seg sett, møtt, hørt og forstått da. Da kan en allerede eksisterende ensomhet, skam, maktesløshet og håpløshet forsterkes.

“Så det er virkelig meg det er noe galt med siden jeg ikke får til alt dette som tilsynelatende er så enkelt for andre”.

Dette igjen kan bli som mat for vår indre kritiker som fortsetter sine strenge, deevaluerende og straffende reaksjoner.

I stedet for et enkelt råd og lykkeønskning kan man møte den som sliter med omsorgsfull romming i retning av:

• “Så vondt å se og høre at du har det slik”
• “Jeg blir skikkelig rørt og får frysninger, blir varm og rørt når du deler dette”
• “Jeg kjenner jeg får lyst til å ivareta deg, beskytte deg og stå opp for deg”
• “Uff så trist og vondt å høre. Hva kunne vært godt for deg nå at vi gjorde sammen for at du får det bedre?”
• “Uff så vondt og vanskelig det må være? Du må gjerne dele din ensomhet, redsel, maktesløshet og håpløshet med meg så slipper du å være helt alene i det.”
• “Det er vanskelig, vondt og utfordrende for meg å være med deg i dette da jeg vil deg så vel, MEN jeg unner deg virkelig å ikke være alene i dette så jeg skal holde ut for din skyld”
• “Hvordan er det for deg å høre at jeg blir trist, redd, bekymret og får vondt av det du forteller meg samtidig som jeg også kjenner på en varm omsorg og lyst til å hjelpe, holde rundt deg og trygge deg? Kan du få lov til å ta imot det og kanskje føle deg litt mindre alene og få et glimt av håp her med meg?”

Begrepet “å romme noen” er mye brukt i terapi for å fremheve at vi skaper en trygg relasjon som kan bokstavelig talt romme og holde alt av den andres følelser, tanker, opplevelser og behov – med ubetinget respekt, forståelse, aksept og omsorg.

Angst er ikke nødvendigvis irrasjonell – Den forholder seg bare til en annen tid

Ikke minst kan folks angst i fravær av nåværende farer i mange tilfeller reflektere gamle opplevelser som har satt seg i kroppen om enn ikke bevisst i minnet.

Når kroppen har gått skikkelig i frys en gang bærer vi fortsatt på opplevelsen av redsel, vàrhet og er på vakt, maktesløs, tung, svak, ensom og selvkritisk. Men da vi samtidig rasjonelt sett ser her og nå at vi ikke befinner oss i en faresituasjon kan vi i stedet forsøke å finne forklaringer utenfor oss selv enten i sykdom, livssituasjon, livsstil eller relasjoner.

Vi overser derimot lett at angsten ikke nødvendigvis spør oss "hvor og hva er faren som må håndteres eller flyktes fra NÅ», men i stedet spør “NÅR var den?”.

Under frysrespons ligger ofte et undertrykt kampmodus som man er redd for å slippe løs og vender det heller innover eller forblir kraft- og maktesløse. Det kan derfor være viktig å få hjelp til å prosessere ikke bare redselen, men kampmoduset også.

Tidskmaskin – Å frigjøre nåtiden fra fortiden ved å møte og romme det redde barnet

Når vi kan identifisere tidligere farer og vonde reaksjoner på dette kan vi forsøke å møte denne delen av oss som om det var et lite barn eller en yngre versjon hvis det skjedde i mer voksen alder.

Se gjerne for deg at du reiser i en tidsmaskin til de avgjørende vonde og vanskelige situasjonene i livet ditt.

Hva ønsker du å gi, gjøre for og si til det barnet når du ser det for deg, vet hva det dreier seg om og kjenner dens redsel, maktesløshet, skam og ensomhet?

Hva trenger det fra deg og de du har rundt deg?

Kan du gi og barnet ta imot den tryggende omsorgsfulle klemmen og opplevelsen av å bli sett, forstått og beskyttet?

Kan du la den gamle redselen skjelve gjennom deg og oppleve en etterlengtet form for trygghet, ro, fred og samhold?

Trenger barnet/den yngre versjonen å få tilgang til styrke og sinne for å prosessere det undertrykte kampmoduset?

Kanskje må du gi tilgang til de kreftene i deg nå og kjempe for den yngre versjonen av deg slik at det igjen kan føle seg trygg, elsket og ivaretatt?

Selvhevdelse i møte med umyndiggjørelse

Samtidig som vi ivaretar og trygger vårt indre barn kan vi også stå opp for det, enten i minnet eller her og nå i voksen alder, ved å hevde våre behov og opplevelser i møte med umyndiggjørelsen, faren eller uretten.

• Vi kan kreve om å bli lyttet til, sett og tatt på alvor.
• Vi kan våge å ansvarliggjør andre når vi blir behandlet urettferdig, stygt og ikke slik som vi trenger det.

For et slikt konstruktivt sinne kan være en kilde til integritet, myndighet og grensesetting. Det vil igjen redusere sannsynligheten for at andre tråkker over ens grenser og ikke minst skape en solid, rakrygget og jordet trygghet som ikke lar seg affektere på samme måte.

En slik kraft, energi og styrke kan ofte finnes rett under nettopp angsten, trykket, svakheten, kulden eller tyngden i kroppen. Der under kan man finne en varm energikilde som gir oss pågangsmot, lyst, tro, håp og driv til å gjennomføre våre ambisjoner. Men det fungerer innenfra ut i motsetning til de strenge kravene som fungerer mer utenfra inn.

Dette kan bli en kilde til mestringsglede og stolthet som det bare er til å unne seg og nyte i full seiersdans.

Avsluttende råd – Vær på vakt for kapring slik at lyst ikke blir forvrengt til krav

Vår indre kritiker er som en ulv i fåreklær som kaprer våre indre lyster og drømmer og kler seg i det som en trojansk hest. Før vi vet ordet av det er vi beleiret og fanget som slaver som piskes mot å oppnå idealene og målene. Og hvis vi ikke får det til dras vi inn i den demoraliserende og devaluerende skjenneprekenen og straffen.

Dette kan som presentert dessverre også skje med de fine innsiktene vi forsøker å dele med deg her. Derfor kan det være lurt:

1. Å bli bevisst på selve kapringen og forvrengningen av det gode slik at du kan avsløre det tidligst mulig.
2. Å gå tilbake til din første impuls, behov, lyst og innskytelse og ha tiltro til å følge, utforske og dele den.

Dette kan av og til frustrere det strenge systemet som da kan bli redd for «regimeskifte", men vil kunne over tid være en kilde til indrestyrt vekst i ditt liv. For å balansere opp mot det strenge systemets økte vakthold og straff kan det å bygge økt selvmedfølelse og utforske meditasjon være til hjelp.

Dette er også en prosess hvor psykologer kan være til god hjelp dersom man opplever at det strenge systemet bli overveldende eller at man har angstsymptomer som indikerer at man er utenfor toleransevinduet sitt. I sistnevnte tilfellet trenger vi hjelp til å bygge de emosjonelle musklene til å håndtere slike kraftfulle motstridende følelser og å ta opp kampen med det strenge systemet.