Vansker med tillit og tilknytning?

Det finnes mange ulike relasjonelle utfordringer relatert til vår tilknytningsstil:

• «Jeg klarer ikke å knytte meg».
• «Jeg har ikke tillit til andre».
• «Jeg har vansker med intimitet».
• «Jeg er livredd for å bli forlatt».
• «Jeg klarer ikke å hevde meg selv og egne meninger».
• «Jeg klarer ikke å prioritere egne behov».
• «Jeg klarer ikke å sette sunne grenser».
• «Jeg er helt avhengig av andre».
• «Jeg klarer ikke å slippe andre innpå meg».
• «Jeg veksler mellom å idealisere og demonisere folk jeg bryr meg om».

For å gi deg økt forståelse for disse utfordringene skal vi i denne artikkelen se nærmere på sammenhengen med tilknytningsstilen vi utviklet i barndommen og hvordan vi har det i voksen alder.

Tilknytning er særlig et viktig tema hvis man har blitt utsatt for traumer i oppveksten, har mye relasjonelle utfordringer eller er i en samlivskrise.

Trygghetsbase og utforskning

De to grunnleggende behovene for autonomi og tilhørighet kan sees i sammenheng med det tilknytningsteori omtaler som behov for trygghetsbase og utforskning i barndommen.

Trygghetsbasen er barnets relasjon til en eller flere omsorgsgivere og er hvor det kan finne forutsigbarhet, trygghet, omsorg, trøst, sunn grensesetting og anerkjennelse. Slik kan vi utvikle en grunnleggende trygghet i oss selv og relasjon til andre. Med utgangspunkt i denne tryggheten kan vi begynne å utforske verden og få nye berikende erfaringer.

Samtidig, lærer vi i dette samspillet hvordan vi kan forstå oss selv og andre og hvordan vi kan forholde oss til hverandre.

Tilknytningsrelasjoner i oppveksten

Hvordan vi forholder oss til nære tilknytningsrelasjoner blir formet og tillært i oppveksten sammen med våre omsorgsgivere.

• Fikk vi en trygg base der det var rom, interesse og aksept for våre følelser og behov?
• Der det var tydelige, forutsigbare og forståelige grenser?
• Ble vi neglisjert?
• Ble i stedet mor eller fars følelser og behov satt i fokus?
• Fikk vi lov til å utforske eller ble det signalisert at omgivelsene er overdrevent farlige?
• Ble det spilt på samvittighet slik at man ikke kunne utforske?
• Opplevdes personer i oppveksten som skumle og farlige?

Tillit/ mistillit – vår relasjonelle og emosjonelle kompetanse

Basert på slike erfaringer kan vår relasjonelle og emosjonelle kompetanse utvikle seg på en måte som er uheldig for oss senere i livet.

• Dvs. vi lærer ikke tillit til andre, verden og/ eller til oss selv.
• Vi lærer ikke at det er trygt, viktig eller lov å utforske egne ressurser eller omgivelser.
• Vi lærer ikke at det er trygt eller viktig å være åpne og intime og det blir vanskelig i nye nære relasjoner.

Men behovet forsvinner ikke.

I stedet lærer vi kanskje at det beste er å være selvstendig, unngå nærhet og undertrykke følelser?

Våre relasjonelle vansker er dermed i stor grad utviklet som en respons til vår oppvekst med våre foreldre og hvordan de klarte å møte våre grunnleggende behov.

Tilknytningsstil

Forskning har påvist fire typer tilknytningsstiler blant barn som også kan identifiseres i voksen alder.

Disse er ikke «skrevet i stein» og kan dermed endre seg, særlig i en terapeutisk relasjon.

Hvilken tilknytningsstil man har vil ofte ha sammenheng med hvordan samspillet med omsorgsgiver var.

Når vi skal finne ut av hvilken tilknytningsstil man har kan vi utforske hvilke ulike indre «arbeidsmodeller» vi har av oss selv og andre.

Det vil forenklet si om vi har et grunnleggende positivt eller negativt syn på oss selv?

Og om vi har et grunnleggende positivt eller negativt syn på andre?

Det vil også påvirke i hvor stor grad vi benytter oss av uhensiktsmessige relasjonelle strategier.

Sikker tilknytning

Det som kjennetegner at man har en sikker tilknytning er at man har et positivt syn på seg selv og andre. Man vil dermed være komfortabel med både intimitet og selvstendighet. Man har tillit og mestringstro.

Engstelig tilknytning

En person med en slik modell har både en negativ modell til seg selv og andre. Man vil dermed unngå intimitet på grunn av frykt for avvisning og er sosialt tilbaketrukket. Med andre ord så har man hverken tiltro til at andre har gode intensjoner samtidig som man heller ikke ser på seg selv som verdig andres omsorg

Overopptatt tilknytning

Når man har en positiv modell av andre samtidig som man har en negativ modell av seg selv vil man være overopptatt av forholdet. Da vil man være avhengig av andres aksept for å føle seg vel da man ikke opplever seg selv som tilstrekkelig. Dette kan medføre at man blir overdreven omsorgsfull og trengende.

Avvisende tilknytning

En person med en slik tilknytningsstil har et positivt bilde av seg selv og et negativt bilde av andre. Man vil dermed i større grad avvise intimitet og være svært selvstendig. Vedkommende har også typisk begrenset evne til å vise følelser.

Det er viktig å påpeke at disse kategoriene kan til en viss grad overlappe med hverandre og man kan dermed kjenne seg igjen i ulike trekk.

Få økt tillit ved hjelp av terapi

Kan du kjenne deg igjen i noen av beskrivelsene og opplever tillit og intimitet som utfordrende? Eller har vansker med uavhengighet på den andre siden?

Les mer om hvorfor og hvordan den terapeutiske relasjonen kan være viktig og til hjelp.