Hva i all verden skal jeg hos en psykiater?

 Av Sarah Nazeem Eriksen

 “Hvordan har du det?”

“Helt fint!”

“Eh… så bra. Det  var hyggelig å høre. Har alle delene av deg det fint?”

- Og så lang ble den forestillingen. Jeg synes jeg så mange ganger nå har sagt at ting ikke går fint, det går ikke bra, jeg har det pjuk, alt er bare dritt. Men det har ikke hjulpet en millimeter. Nå skal det sies at mesteparten av den erfaringen ligger hos DPSen som jeg var på for ca 2 år siden, og ikke hos han psykiateren jeg går til i dag. Men historien har likevel ikke blitt noe annerledes.

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om da jeg skulle lære italiensk på videregående. Dette var ett av de første spørsmålene i leseboka. I øvelsesheftet fulgte et lite harem av alternative svar: Bra – Veldig bra – Dårlig – Sånn passe… Her kunne vi velge og vrake – og stort sett valgte jeg det ordet som var mest vanskelig å uttale, slik at jeg fikk øvelse…

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om amerikanerne jeg var sammen med foret tiår siden. De kom oss alltid hjertelig i møte og utbrøt strålende: “Hi Sarah! How are you?!” Sammenliknet med vår norske stil, var det en direkte hjertelig start på dagen. Men før jeg fikk summet meg og sagt noe som helst, hadde de vendt seg til nestemann: “Hi …! How are you?!” Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det amerikanske “How are you?” fungerte på samme måte som vårt norske “Morn, du!”

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om de utallige innleggene jeg har lest om masker. Forfatteren har ofte selv gått lei av å bære sin maske av “alt-går-fint-med-meg” – GLIIIS – eller kanskje hen slår et slag for åpenheten: “Vi må våge å snakke med hverandre, våge å fortelle hvordan vi egentlig har det, våge å bære hverandres svakheter og prøvelser…” Jeg har for så vidt alltid beundret idealisme, og i prinsippet støtter jeg saken. Men jeg har aldri kommet forbi “Bare bra”-stadiet i dette spillet, og de fleste av mine venner ser også ut til å ha strandet på samme nivå.

Vi snakker ikke med hverandre. Så da må vi oppsøke psykolog eller psykiater i stedet. Det har i hvert fall mange av mine venner funnet ut…

“Hvordan har du det?”

Jeg ser på psykiateren. I nesten to uker har jeg grublet over hva jeg skulle svare. Denne gangen. Jeg endte opp med “Helt fint!”, samt en gnagende uro som fikk meg til å undres over hvorfor i all verden jeg var hos psykiater hvis alt gikk “helt fint”.

“Har alle delene av deg det fint?” spurte han. “Vel… ikke helt,” innrømmet jeg, og med det begynte planen å slå sprekker. Sannheten var at ingen deler av meg hadde det fint, men “vi” var blitt enige om å late som. Ganske enkelt fordi erfaringen hadde lært meg at det ikke hjalp noe å fortelle det til noen.

Det hjalp ingenting å fortelle om vonde opplevelser i nær eller fjern fortid; det hjalp ingenting å fortelle om følelser av bunnløs håpløshet, overveldende sorg eller knugende angst; det hjalp ingenting å fortelle om kontrolltap, selvskading eller selvmordsforsøk. Hvorfor skulle det da hjelpe å si noe nå?

På samme måte som med amerikaneren hadde jeg lært meg at spørsmålet var av liten verdi; det var like greit å overse det og gå videre. På samme måte som med italienskboka hadde jeg lært meg at jeg kunne velge et hvilket som helst svar; alle svar var like verdiløse. Maske eller ikke – hva hjelper det å ta den av?

Jeg er ikke sikker på om jeg klarte å få formidlet dette til psykiateren, at ingen av meg egentlig har det bra. Så nå endte han vel opp med å se på meg som en løk – en splittet greie med fin overflate som går rundt og tror hun har det bra, mens de øvrige delene som ikke har det bra ligger sammenpresset med sine bitre smaker under den glattpolerte utsiden…

Min geniale plan om å fremlegge det perfekte liv – “Helt fint, altså!” – fikk meg til å ende opp som løken. En person som har det fint, som ikke er klar over hva som skjuler seg under overflaten, og som undertrykker sine egentlige følelser… Fillern – det er jo ikke dette som er meg!

“Hvordan har du det i dag?”

Jeg tror det eneste jeg virkelig fikk ut av dagens time, var en viktig lærdom om ærlighet. Det lønner seg ikke å lyve for en psykiater. Og – bare for å ha sagt det – det hjelper ikke, det heller…