KJÆRE PSYKOLOG, KJÆRE PSYKIATER (DET FØRSTE MØTET KAN BLI DET SISTE)
En bussjåfør kan ikke sove på jobb. Det kan ikke du heller.
Av Sarah Nazeem Eriksen
Kjære psykolog og kjære psykiater.
Du var en fremmed da jeg møtte deg første gang. I løpet av få minutter begynte du å spørre om de største hemmelighetene i mitt liv, om de vanskeligste følelsene, om de vondeste minnene, om de mørkeste tankene. Jeg hadde lest spillereglene. Du skulle spørre, jeg skulle svare. Og du spurte, og jeg svarte. Så godt jeg kunne –der og da.
Jeg hadde nettopp opplevd mitt livs største krise. Selvsagt var jeg alltid klar over de vonde tingene som tidligere hadde skjedd og som fortsatt verket, som fortsatt preget meg og plaget meg med jevne mellomrom. Men jeg fungerte bra i hverdagen. Klarte meg selv på alle måter. Men da den siste krisen kom, ble det for mye. Det var som om en diger kjempe hadde satt seg på tårnet i Pisa: Nå veltet det og traff bakken med et brak. Den hvite marmoren knuste og steinene sprutet utover.
De som så det, gikk bare videre. Jeg ble liggende der alene, knust i biter som ikke klarte samle seg igjen på egenhånd. Da jeg ennå stod oppreist, hvor skjev jeg enn var, hadde jeg lenge håpet at noe skulle skje så jeg kunne bli rett igjen: Nå var jeg i stedet blitt mer ødelagt enn noen gang. Jeg hadde klart meg lenge: Nå klarte jeg meg ikke mer. Håpet var like knust som hjertet mitt. Jeg hadde mistet troen på livet.
Det var slik jeg kom til deg. Det første møtet. Du var et fremmed menneske for meg. Jeg burde vært et fremmed menneske for deg. Men det var jeg ikke. Jeg var en pasient. Bare en pasient. Noe mer ble jeg aldri i løpet av de månedene jeg snakket med deg. Jeg hadde håpet du ville hjelpe meg å bli hel igjen. Det ble jeg heller aldri. Du klarte ikke se meg som noe annet enn en haug med grus og sprukne marmorsteiner. Du ville ikke tro meg da jeg sa at jeg en gang hadde vært et tårn.
Kjære psykolog, kjære psykiater. Jeg var klønete da jeg traff deg. Jeg var redd. Jeg var forvirret. Jeg var knust. Jeg hadde mistet troen på livet. Du spurte, og jeg svarte. Så godt jeg kunne. Der og da. Men du ville ikke tro meg da jeg sa at jeg en gang hadde vært annerledes. Det var heller ikke så mange måneder siden. Det var likevel fortid. Du spurte, og jeg svarte. Men du trodde meg ikke.
Jeg forsøkte å fortelle hvordan jeg følte meg. At jeg ikke orket mer nå. Du smilte. Trodde ikke på det. Du forsøkte å fortelle meg at jeg egentlig ikke følte det heller, det var bare noe jeg trodde. Jeg hadde jo klart meg så fint tidligere, der jeg hadde ligget på samme plass i alle år. Men du ville ikke tro meg når jeg fortalte at jeg en gang hadde vært et tårn. Det du så var bare en haug med grus og sprukken marmor.
Kjære psykolog, kjære psykiater. Du sitter med nøkkelen til liv og håp for mange. Tenker du noen gang over at den måten du møter dem på, både kan åpne og lukke døren? Du fortjener all ros og vil nok glede deg over å ha gjort en god jobb når pasienten din blir bedre. Men hva når pasienten din blir verre? Har du noen gang tenkt på at du kan være den siste instans av håp som noen møter på en lang, vond og ensom vandring? At ditt sure ansikt, dine irriterte kommentarer, dine ledende spørsmål, din manglende interesse eller dine bagatelliserende holdning kan være det som slukker den siste gnist av håp om at noe kan bli bedre, om at det kan være et liv verd å kjempe for?
Kjære psykolog, kjære psykiater. Du kan vaske hendene og riste støvet av føttene dine. Du trenger ikke bry deg, selv om du får betalt for det. Du kan planlegge neste middag, tenke på neste ferie, stirre på den lille flua der borte på veggen. Du kan nikke forståelsesfult og mumle “uhum” og “jeg skjønner” – selv om tankene dine kretser rundt siste episode av Paradise Beach. Du kan glede deg til timen er over, slik at du endelig kan få gått en tur ut og tatt en røyk. Veksle noen hyggelige ord med en kollega: For det var derfor du kom på jobb i dag, var det ikke?
Kjære psykolog, kjære psykiater. Jeg skulle ønske du forstod hvor viktig det er å se pasienten din og at du ville lytte til hva pasienten din sa. Eller, forresten, det er ikke det jeg skulle ønske. Jeg skulle ønske du forstod hvor viktig det er å se det mennesket som sitter halvannen meter foran deg, og at du ville lytte til det han eller hun forsøker å fortelle deg. Du lengter kanskje etter den røyken eller etter kjøttkakene du skal spise til middag. Men foran deg sitter en som kanskje lengter etter livet. Etter trygghet, etter forståelse, etter noen som bryr seg. Du kan være den som redde ham/henne. Men du kan også være den som velter ham/henne over kanten på stupet.
Er dette noe du tenker over?
En bussjåfør kan ikke sove på jobb. Det kan ikke du heller…
Sarah Nazeem Eriksen sin egen blogg
