Antidepressiva – bra for noen, livsfarlig for andre

Av Sarah Nazeem Eriksen

Dette innlegget handler om mine erfaringer med legemidler (antidepressiva) – som t.o.m. holdt på å ta livet av meg. Veldig mange bruker dette, og det er viktig å vite hvordan de kan påvirke hjernen, både på godt og vondt. Innlegget er ikke ment som veiledning eller anbefaling til andre, kun som informasjon om hva som kan skje hvis man bruker det og hva det er greit å være obs på. Dette er nemlig ikke sukkertøy…

For litt over et år siden begynte jeg på Cipralex (Escitalopram), noe man typisk settes på ved depresjoner. Det var en psykiater på DPSen som foreslo det. Eller egentlig foreslo hun både det ene og det andre: Noen syntes X var bra, sa hun, så det kunne jeg få – og noen syntes Y var bra, det kunne jeg godt også få, eller hvis jeg ville ha Z, så kunne jeg få det også. Jeg følte at jeg stod overfor smågodthyllene på en bensinstasjon… Her var det bare å fylle i posen!

Jeg har alltid vært skeptisk til kjemikalier i pilleform. Det ble ikke bedre etter at jeg ble sykepleier. Jeg var slett ikke lysten på piller, selv om psykiateren snakket varmt om noen av dem. Først da to av kollegene mine fortalte at de også brukte Cipralex, gikk jeg med på å starte med det. De var jo fortsatt oppegående, så da kunne det ikke være så farlig. Men noe annet ville jeg ikke ha!

Vi startet forsiktig og økte gradvis dosen over flere uker. For hver doseøkning fikk jeg sterk angst – så sterk at jeg til slutt tigget meg til nye kjemikalier (Atarax) for å få dempet den litt. Angsten roet seg heldigvis etter noen uker. Men siden jeg økte med 2,5 mg hver gang og gikk så høyt som til 20 mg, var det mange uker med angst den høsten.

Jeg og Cipralex ble venner, men til tider kranglet vi. En gang bestemte jeg meg for å kutte ut hele spetakkelet. Jeg var litt ustabil da og ville bare ha ham ut av livet mitt. Jeg våknet tidlig neste morgen og merket at hele verden gikk rundt, som en løpsk karusell. Jeg hadde lest om " seponeringssyndromet" og var delvis forberedt på at slikt kunne inntreffe. Men at det var SÅ ille hadde jeg ikke forestilt meg. Jeg slapp igjen Cipralex inn i livet mitt, og etter noen timer begynte verden å stå stille igjen. Det var en interessant erfaring, meg anbefaler ingen å prøve det samme.

En annen dag hadde jeg tatt kulltabletter. Neste morgen opplevde jeg den samme svimmelheten. Ny kunnskap er spennende, men det er ikke nødvendig å utforske alt selv. For den som lurer, kan jeg derfor informere om at kull binder Cipralex og fører det ut av kroppen – på samme måte som om du hopper over en dose. De bør derfor ikke kombineres (om det kan unngås). – Kull kan imidlertid brukes ved overdosering!

I februar ble jeg igjen uvenner med Cipralex. Nå hadde jeg nettopp sluttet på DPSen fordi jeg følte den bare gjorde livet mitt verre, og jeg ønsket å fjerne alle minner fra DPSen fra livet mitt, inkludert Cipralexen. Klok av skade brukte jeg flere uker på å trappe ned. Jeg var vel nede i 7,5 mg da jeg begynte å føle meg økende deprimert. En legebekjent overtalte meg til å øke Cipralex-dosen igjen. Greit, han skulle få en ny sjanse. Men denne gangen stanset jeg på 15 mg siden angsten hadde forsvunnet da jeg trappet ned, og jeg ville ikke ha den tilbake.

I høst så jeg dokumentaren “Skuggesida av antidepressiva”. Den handler ikke om Cipralex, og jeg ville aldri ha sluttet med Cipralex igjen om det ikke hadde vært for… at jeg plutselig en dag så hodet til min første behandler ved DPSen i dusjen. Jeg har aldri hallusinert før, og jeg fikk litt noia… Og jeg mistenkte Cipralexen for kanskje å være skyld i elendigheten. Jeg ville i hvert fall ikke ta flere sjanser, og en ny gradvis (og langsom!) nedtrapping tok til.

Jeg var nede på 10 mg da jeg tok en blodprøve på en annen DPS. Den viste at jeg hadde en gentype som gjorde at jeg ikke ville ha nytte av den typen antidepressiva som Cipralex tilhører (SSRI), men at jeg derimot ville ha større sannsynligheter for bivirknigner! I slike tilfeller frarådes bruk av SSRI/Cipralex. Min nedtrapping var med andre ord helt på sin plass. MEN!!!

Det er en kjent bivirkning ved oppstart på antidepressiva (som Cipralex) at man kan bli mer ustabil og at suicidalfaren kan øke. Da jeg startet opp med Cipralex på den første DPSen, fikk jeg ikke bare sterk angst, men jeg ble også mye mer ustabil. Jeg skadet meg selv, og holdt også på å gjøre det veldig alvorlig. En lege jeg kjenner, ringte DPSen og meldte bekymring for akkurat dette – at de kanskje burde være litt mer obs siden jeg var begynt med Cipralex og dessuten holdt på å gjøre ting som kanskje ikke var så bra. Men de bare avviste det hele og mente jeg “faket” det. Konklusjon: Ingen tiltak.

Jeg “faket” overhodet ingenting. Jeg følte jeg kjempet en kamp mellom liv og død, der min største fiende var meg selv, ute av kontroll. Det var grusomt. Og selv om jeg hadde kontakt med DPSen, tok de ikke det jeg sa alvorlig. (Det føltes som å drukne mens noen står på strandkanten og ser på mens de ler av deg…) Og ett år senere tar en annen DPS en blodprøve som viser at jeg genetisk (og dermed så objektivt som man faktisk kan få det!) har større sannsynlighet for å få bivirkninger av Cipralex enn ønsket effekt.

Mitt møte med DPSen var noe av det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. Da jeg senere leste vurderingen deres i journalen min og så fikk svaret på blodprøve, ble jeg egentlig ganske sur på dem. Legemidler er potente (sterke/kraftfulle) kjemikalier, sa vi i vår undervisning til sykepleierstudentene. Hvis ikke de som jobber i psykiatrien, tar hensyn til dette – selv ikke når de får servert informasjon på sølvfat om at pasienten deres har endret atferd og blitt økende ustabil og at de kanskje bør legge en plan hvordan kan man da føle seg trygg i helsevesenet? 

Jeg er glad for at jeg har utdanning som sykepleier. Jeg kan langt fra alt om alle medikamenter, men jeg kan mye mer nå enn før jeg ble sykepleier. Jeg tror legemidler, også Cipralex, i noen tilfeller er både riktig og viktig å bruke. Jeg vil derfor ikke fraråde noen å starte opp – dersom lege eller psykiater vurdere dette. Men jeg vil kanskje anbefale en blodprøve – for å sjekke den genetiske disposisjonen, slik at man ikke risikerer å bli verre av det som skal hjelpe en. Cipralex dekkes på blå resept (dvs. du får det gratis), og det er derfor ikke bortkastet (for “staten”) at man tar en blodprøve først og tester. Og det er definitivt ikke bortkastet for pasienten!!

Hvis du bruker Cipralex, vil jeg ikke anbefale deg å stanse – med mindre du føler den gjør deg verre på noe vis. Men jeg vil anbefale deg å gjøre det i samråd med en lege, psykiater eller endog psykolog, slik at noen kan følge med hvordan det går med deg underveis. Det kan være slitsomt å passe på alt selv. Jeg styrte mye på egenhånd – slik mange helsepersonell ofte gjør når de ender opp som pasienter. Men jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det samme. Dessverre er det ikke alle leger som er klar over eller tenker over de tingene jeg har skrevet her. Derfor kan det noen ganger være nødvendig at du som pasient eller pårørende må nevne det for ham/henne, slik at alle forhold kan tas med i betraktning. 

Så, for ikke å bli misforstått, vil jeg igjen si: Ikke slutt (eller begynn) med medikamenter på egenhånd, men snakk med fastlegen eller annet helsepersonell – det hjelper å ha noen å tenke sammen med (selv om du kanskje må hjelpe dem litt på veien).

– Og hvis du er helsepersonell, er jeg glad for at du har lest dette innlegget! Det vil alltid være forhold du ikke kan kontrollere, og selv om du går inn for oppgaven av hele ditt hjerte, vil du ikke alltid kunne redde mennesker fra å ta sitt eget liv. Men du har likevel et ansvar for den du er ansatt for å ta deg av. Likegyldighet og uvitenhet er ingen unnskyldning – når kunnskapen er tilgjengelig.