Å gå i andres fotspor

Det var kanskje ikke så rart, jeg håper de gikk tilbake. Det så slik ut.

Men det får meg alltid til å tenke hver gang jeg gjør dette på tur, hvor dumt det er å følge i andres spor.

Naturlig nok av flere grunner som;
• Jeg vet ikke hvor de skal
• Om de selv vet hvor de er, eller
• Hvorfor de er på tur.

Så hvorfor følger jeg dem? Jo som oftest fordi;
• Jeg er i ukjent terreng
• Jeg blir utrygg på egen navigasjon
• Jeg vet ikke selv hvor jeg vil og skal
• Jeg håper de tar meg til et nytt sted på løypa, eller
• I beste fall hjem

Men de vet jo ikke hvor mitt «hjem» er. Så det er like fullt idiotisk av meg å gå etter andre.

Dette gjelder ikke bare på tur!

Når vi er forvirret, usikre og utrygge, søker vi veiledning hos andre som vi tror har gått løypa før oss. Er vi heldig finner vi noen som er den tilliten verdig. Andre ganger kan det ha fatale konsekvenser og gi fra seg sin egen navigasjon fullt og helt. Det vil i beste fall gi oss en skikkelig lærepenge og bomtur, eller ekstra strafferunde.

Så hvorfor stoler vi ikke på oss selv?

Kanskje mest av alt, fordi vi er opplært til å ikke gjøre det.

Vi er opplært til å støtte eller overgi oss til;
• Myndigheter
• Foreldre, de voksne
• Familie
• Lærere
• Arbeidsgivere
• Veiledere

Og for noen har det gått bra en stund. For andre har det blitt en hvile pute i å slippe å velge og tenke selv.
Det kan være lurt å stoppe opp innimellom og kjenne etter. Går du din vei? Eller følger du bare blindt i andres fotspor? For hvis du gjør det siste, kan det være mindre givende og kanskje ikke riktig for deg.