Føler du deg annerledes og utenfor?
Jakten etter tilhørighet.
Av Sarah Nazeem Eriksen
Vi organiserer veldig lett verden rundt oss i «oss/de andre», «innenfor/utenfor», «tilhørende/ ikke tilhørende». Ikke alle, men de fleste av oss har nok både behov og ønske om å høre til et sted. En vennegjeng, en klasse, en familie, et arbeidskollegium, et idrettslag, en by, en nasjon…
Noen av oss får det til, andre føler stadig på savnet.
Jeg har følt mye på det selv. Ønsket om å høre til. Jeg har vært heldig: Jeg har vært både her og der… men det har likevel vært mer utrygt enn trygt, og sånn sett vanskelig å føle tilhørighet. Det føles mer som en vandring i ukjent terreng, uten pauser, uten steder å finne ly – noe som kan være ganske upraktisk når været blir dårlig.
Jeg gikk i en klasse og ingen stengte meg ute - men jeg følte meg utenfor.
Jeg vokste opp i en familie – men jeg følte meg likevel ensom og overlatt til meg selv.
Jeg har hatt og har mange venner – men jeg føler likevel at jeg er ensom og må stå alene.
Jeg har jobbet mange flotte steder – men jeg falt aldri tilstrekkelig til ro til å føle meg som en del av teamet.
Jeg var stolt på 17. mai – men jeg følte likevel at festen var for de andre, ikke meg.
Etter at jeg knakk psykisk for et par år siden, har det bare blitt verre. Måten jeg ble møtt på, ikke minst av det offentlige helsevesenet, fikk meg til å føle at jeg mistet min siste bit av verdighet og menneskelighet. Fremmedgjøring er et godt ord. Jeg føler at jeg – ikke primært på grunn av de psykiske vanskene og smertene, men på grunn av måten jeg og følelsene mine ble møtt på – er blitt enda mer utenfor.
Men hva er det egentlig jeg lengter etter? Jeg tror det er å være en del av noe: Av et samfunn, en familie, et kollegium, en vennegruppe. Jeg har jo sett det på film – mennesker som har det fint, sammen.
Nå sitter jeg og hører på «Aliens» med Emilie Adams. De spilte den der jeg trente – og ordene appellerte visst til meg. Vi er alle mennesker, men likevel er det så mange av oss som føler oss «fremmedgjort» – fremmedgjort fra idealene og det perfekte, det gode, det trygge.
«Yeah, we look like you and we talk like you.
But we’ll never be like you.»
Vi er alle mennesker. Vi er så like på så mange måter. Men likevel føler så mange seg utenfor, alene, fremmede. Noen ganger er det så fryktelig vondt, så vondt at man bare ønsker seg bort. Litt ironisk – man lengter etter nærhet, men når den ikke er å finne i omgivelsene, lengter man seg bort. Kanskje det finnes noe godt der ute et sted likevel?
Det er lett å føle seg som en «alien» til tider i denne verden…
«We, we’ve always felt like aliens.
We, play the part but we’re not fitting in.
Yeah, we look like you and we talk like you.
But we’ll never be like you.
See we, yeah, we’ve always felt like aliens.»
