Ensomhet og utenforskap

Det stikker i magen når du vet at venner, kollegaer eller familie samles, uten å invitere deg. Du ser bildene på Facebook, Instagram og Snapchat. Du skulle ønske du også var invitert.

Den vonde følelsen av å sitte med en gjeng med mennesker, men likevel ikke føle deg som en av dem. Følelsen av å prøve så innmari hardt å passe inn, men likevel ikke klare det.
Usikkerheten inni deg når du ikke forstår hva de prater om eller hvorfor de ler.

Å være innlagt og alle som er rundt deg får betalt for å være med deg, og de snakker bare om hvor deilig det blir med helg og ferie.
Eller når de klager på for lav lønn, for å være med deg.

Det stikker i magen når du innser at du ikke har fått én eneste melding fra en «venn» på i hvert fall et halvt år, og kanskje enda mer.

Når du har blitt glad for å ha fått kjøpt deg leilighet, men har ingen du tør å invitere på «innflytningsfest.»

Eller når du opplever mestring og glede for noe, men så er det ingen du føler at du kan dele gleden med. Også blir det plutselig mer vondt enn godt.

Når du har holdt masken hele dagen, og legger deg på kvelden og tårene presser på. Du føler deg ensom og alene, fordi du føler at du ikke har noen du kan sende en melding til.

Å svare «det går bra» når du blir spurt om hvordan du har det, men inni deg har du det egentlig kjempe vondt.

«Mennesker er flokkdyr, og vi alle trenger noen i livet vårt. Det trenger ikke å være mange, men alle trenger noen.»

Hvordan starte på nytt?

Men så er det kanskje ikke så rart heller, at det har blitt omtrent sånn for meg.
Etter flere år med sykdom, innleggelser og etterhvert også blitt ufør. Og oppå dette ha dårlig selvbilde og selvtillit.
Når tankene og følelsene sier jeg ikke fortjener en plass her på jorda.
Når all usikkerheten gjør at jeg selv ikke tør å kontakte noen. Redd for å være for mye og redd for at de skulle synes det var rart om jeg sendte melding til dem.
Når de rundt meg har prøvd på nytt og på nytt å inkludere meg, men så avviser jeg gang på gang enten fordi jeg ikke tør eller fordi jeg er for sliten. Det er ikke rart de gir opp.

Men hvor skal man starte da? Hvordan skal man komme seg ut av ensomheten og utenforskap når man lever så isolert og alle rundt har gitt opp å prøve og inkludere deg. Og du selv heller ikke tør å ta initiativ eller sende melding til noen.

Vi er flere

Ja, jeg vekslet mellom å skrive «jeg», «du» og «man».
Jeg skriver om meg, for jeg er ensom, men jeg skriver også om deg og oss, fordi jeg vet at vi ikke er alene om å føle på ensomhet og utenforskap.

Jeg tror det første steget ut av ensomheten er å innrømme det for seg selv, og det kan være fryktelig tøft å innse og akseptere. Etter det kan man gå skrittet videre å tenke på «hva kan jeg gjøre for å føle mindre på ensomheten?»
Hvis det er vanskelig å tenke alene på det, og man heller ikke føler seg trygg nok på noen rundt seg. Så kan man kontakte ulike hjelpetelefoner og hjelpechatter.
Du er nok ikke den første eller siste som tar kontakt på grunn av det, ensomhet er noe mange kan kjenne på.

Mennesker er flokkdyr, og vi alle trenger noen i livet vårt. Det trenger ikke å være mange, men alle trenger noen. Våg å be om hjelp, du er virkelig ikke alene!