Kjære deg
Reglene er egentlig at ansatte og pasienter ikke skal ha kontakt etter utskrivelse, men vet du hva? Nå bryter jeg regelen.
Kjære …
Jeg fikk aldri takket deg, for jeg forsvant før du kom tilbake på jobb. Nå har det gått 4 år siden jeg så deg. Jeg har tenkt ofte på deg, på det du gjorde for meg. Jeg har ønsket å snakke med deg, fortelle hvor mye det har betydd for meg at akkurat du jobbet som ekstravakt der hvor jeg var innlagt.
Reglene er egentlig at ansatte og pasienter ikke skal ha kontakt etter utskrivelse, men vet du hva? Nå bryter jeg regelen, for jeg mener det er så utrolig mye viktigere å fortelle deg hvor viktig det er å møte pasienter slik du gjorde, og kanskje gjør fremdeles, jeg vet ikke hva slags jobb du har nå? Men jeg håper du fortsatt jobber i helsevesenet og sprer videre de gode holdningene du har, eller hadde? Jeg håper ikke psykiatrien har normalisert tvangen for deg, jeg håper ikke de har tatt fra deg de gode holdningene? Jeg håper ikke de har stoppet deg fra å bryte de små reglene du gjorde for meg.
Hva du gjorde riktig?
Det skal jeg prøve å formulere godt nok så du forstår. I hovedsak handler det om at du var ett medmenneske, du viste omsorg og kjærlighet. Du ga meg trygghet. Du turte å si dine personlige meninger om tvangsbruken som ble brukt på meg. Du fortalte meg hva det gjorde med deg, du fortalte meg at du synes det var vanskelig å være med på. Du fortalte meg at det var vondt å se hvor redd jeg var og hvor vanskelig jeg hadde det. Du ga meg mange klemmer og satt med beina i sofaen under et teppe med meg. Du sminket meg, lakket neglene mine, vi hørte på musikk sammen, og vi lo sammen. Når jeg forsøkte å drikke næringsdrikk så smakte du også på næringsdrikken (nei, selvfølgelig ikke fra mitt glass).
Du forsto at jeg var livredd når jeg ikke klarte å drikke opp, så du holdt omsorgsfullt men bestemt rundt meg når de la ned sonden. Du ga meg en trygghet som gjorde at jeg ikke kjempet imot, de trengte derfor ikke å hente flere personal for å holde meg i ro.
Etter du hadde hjulpet meg på den måten en del ganger fikk vi beskjed om at det ikke var greit, i en tvangssituasjon skulle det ikke bli vist omsorg. Det du gjorde var i følge ledelsen på avdelingen ikke lov. Det ble flere vonde kamper, du var med på dem. Men du turte å snakke med meg etterpå, du turte å spørre meg hvordan det var for meg, du turte å fortelle på nytt og på nytt hvor grusomt du syntes dette var. Jeg stolte på deg, og du gjorde at jeg følte meg sett og respektert.
Du jobbet jo kun som ekstravakt, du studerte i utlandet. Når sommerferien var over skulle du tilbake til studiene dine. Det var vondt at du dro. Når det ble juleferie kom du tilbake igjen, du hadde tatt med noe neglelakk-pynte greier til meg. Det er ikke lov å gi gaver til pasienter, men du gjorde det likevel. Jeg har fortsatt ikke brukt det, jeg vil beholde dem for alltid. Det betyr så mye for meg det du har gjort for meg, og det er det eneste jeg har igjen fra deg.
Du som person er så god og omsorgsfull, så jeg tror ikke du selv tenker på at det du gjør er så unikt og spesielt. Men det er det faktisk! Tenk hvor mange mennesker jeg har møtt på ulike sykehus og instutisjoner. Kanskje fler tusen? Men det du gjorde for meg, det er faktisk unikt. Jeg har aldri senere møtt en som deg, en som turte å bryte de små reglene og dele så mye av seg selv. Eller jo, en primærkontakt som har fått navnet «engelen», men det er dere to! Tenk, to stykker. Jeg er så takknemlig, og synes dette er så viktig å spre videre. Holdningene dere to har, hvordan dere tør å være der selv i jobb på psykiatriske avdelinger, det er unikt. Det burde ikke være unikt, jeg håper at du tør å fortsette å være deg selv på jobb.
Jeg håper at flere tør å være medmennesker som dere to. Det må deles, det må spres. Det vil kunne gjøre hverdagen som innlagt litt mindre vond. Litt mer tålelig oppi alt det som uansett er vondt og vanskelig.
Jeg har tenkt mye, ville jeg blitt utsatt for mye mindre tvang dersom flere turte å møte meg slik som deg og «engelen»? Ville jeg følt meg trygg nok til å klare å fullføre måltidene uten tvang? Ville jeg følt meg nok sett, nok respektert, og nok elsket? Jeg tror det, absolutt.
Tusen takk for at du er deg, kjære gode du. Fortsett å stol på deg selv i jobben du gjør!
Først publisert i Aftenposten 17.04.2016.
Marloes Suzanne Lexmond Bijl
Marloes har egenerfaring med spiseforstyrrelser, depresjoner, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Hun har mange ganger opplevd fysisk tvangsbehandling og har utviklet PTSD på grunn av det. I tillegg sliter hun med agorafobi, sosialfobi og generalisert angst lidelse.
Som 23 åring fikk hun også diagnosen Asperger syndrom, som i ettertid kanskje kan forklare hvorfor så mye har gått galt i tidligere behandlingsforløp.
Hun håper at åpenhet kan gi personer som jobber med mennesker, mer forståelse for hvordan det kan oppleves å ha det psykisk vanskelig. Hun håper også på å skape mer forståelse i samfunnet generelt og at noen kanskje føler seg mindre alene hvis de kjenner seg igjen i noe av det hun skriver. Følg Marloes på Instagram.
