Vanskelig å hjelpe
Det ble mer og mer tvang, og til slutt var jeg så sliten at jeg forsøkte å gjøre alt slutt.
Når jeg stoppet å spise var det ikke mye familien min kunne gjøre for meg. Uansett hvor mye de forsøkte. Foreldrene mine prøvde å motivere meg, true meg med innleggelse, skremme meg med fakta om hvor farlig det var, støtte meg, sitte med meg, være sammen med meg, klemme meg, gråte med meg, tulle med meg – de prøvde alt!
Vi kranglet og gråt om hverandre, men jeg spiste ikke mer enn hva anoreksien tillot. Jeg følte at jeg ikke fortjente mat og drikke, og den følelsen var sterkere enn noen annen.
De fikk meg ganske fort tvangsinnlagt, og selv da var det ingen som klarte å få meg til å spise eller drikke frivillig. Da ble den eneste løsningen for å få i meg næring, sondemat via en slange gjennom nesen, med tvang/fysisk makt. 5 voksne mennesker måtte ta ansvar for å få holdt meg fast og sprøyte sondematen inn i magen, for så å holde meg fast etterpå så jeg ikke skulle kvitte meg med det etterpå.
Da skulle du kanskje tro at jeg ble reddet? Men nei, tvangen som ble utført fordi jeg ikke klarte å ta til meg noe selv ble bare verre og verre. Det ble mer og mer tvang, og til slutt var jeg så sliten at jeg forsøkte å gjøre alt slutt. Selv på sykehuset ble jeg sykere…
Jeg ville vært død om jeg ikke ble innlagt, og selv når jeg ble innlagt ble jeg sykere og var døden nær. Det er ikke lett å hjelpe en person med alvorlige spiseforstyrrelser uansett om du er pårørende, fra barnevernet, skole, helsetjenesten eller annet.
Det finnes dessverre ingen fasit svar på hva som hjelper alle, spiseforstyrrelser er en utrolig vanskelig sykdom å behandle.
Når det er sagt, les det forrige innlegget mitt om håp.
Marloes Suzanne Lexmond Bijl
Marloes har egenerfaring med spiseforstyrrelser, depresjoner, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Hun har mange ganger opplevd fysisk tvangsbehandling og har utviklet PTSD på grunn av det. I tillegg sliter hun med agorafobi, sosialfobi og generalisert angst lidelse.
Som 23 åring fikk hun også diagnosen Asperger syndrom, som i ettertid kanskje kan forklare hvorfor så mye har gått galt i tidligere behandlingsforløp.
Hun håper at åpenhet kan gi personer som jobber med mennesker, mer forståelse for hvordan det kan oppleves å ha det psykisk vanskelig. Hun håper også på å skape mer forståelse i samfunnet generelt og at noen kanskje føler seg mindre alene hvis de kjenner seg igjen i noe av det hun skriver. Følg Marloes på Instagram.
