Jeg vet ikke ...

En primær kontakt som etterhvert kjente meg veldig godt, sa han kunne kjenne igjen de ulike «vet ikke’ne» mine. Hvis jeg husker riktig, så mente han at jeg hadde i hvert fall 6 forskjellige «vet ikke’er» som alle hadde ulik betydning.

Det å synes at språk og kommunikasjon er vanskelig, kan gjøre det utfordrende under utredning og behandling.
Jeg synes det var vanskelig å si rett ut at jeg ikke skjønte helt spørsmålet, så da svarte jeg det jeg trodde var «riktig» eller så svarte jeg «vet ikke.»
Jeg var mye redd for å si feil, så det var vanskelig for de rundt meg å forstå meg når jeg ikke klarte å svare ordentlig. Jeg syntes også at det var vanskelig å bli trygg når jeg ikke forstod dem. Det er vanskelig å bygge en god relasjon når kommunikasjonen ikke fungerer.

Aldri ferdig

Et typisk eksempel som kunne skape misforståelser under behandling for meg er ordet «perfeksjonist», som blir brukt veldig mye i forbindelse med spiseforstyrrelser.

«Perfeksjonist er en person som ikke vil avslutte et arbeid før det er perfekt eller fullkomment (og derfor kanskje aldri får det ferdig).» (snl.no)

Av en eller annen grunn har jeg lenge tolket det slik at det å være perfeksjonist er å være perfekt. Jeg har tenkt at jeg er ikke perfeksjonist, for jeg er ikke perfekt.
Men jeg har de siste årene skjønt at jeg har tolket det ganske feil. Det handler jo ikke om man ER perfekt eller ikke, men om å ikke klare å avslutte noe før man føler det er perfekt.
Da jeg var i behandling eller utredning og fikk spørsmål om jeg var perfeksjonist, så har jeg svart nei. Men det stemmer jo ikke helt …
Jeg kan ofte unngå å gjøre ting eller gi opp når jeg så vidt har startet med noe, fordi det uansett ikke blir «bra nok». Så da føler jeg det ikke er noe poeng å prøve. Jeg har unngått mye fordi jeg var redd for at det ikke var bra nok. Jeg trenger også mye bekreftelser fra de rundt meg når jeg er usikker.
Men jeg trenger jo i hodet mitt ikke hjelp med å jobbe med dette, for jeg er jo ikke perfeksjonist … Selv om jeg har søkt opp definisjonen, så sitter fortsatt den gamle tolkningen litt i meg.

Ingen flere misforståelser

Under den siste utredningen min for Asperger syndrom, brukte jeg mye tid på å være sikker på at jeg forstod spørsmålene helt riktig, så det ble riktig svar. Jeg ville at nevropsykologen virkelig skulle forstå meg ordentlig, slik at jeg ikke fikk en diagnose jeg ikke hadde, og motsatt. Så alle spørsmålene jeg var usikker på ba jeg ham om å forklare. Og hvis jeg selv ikke forstod hva jeg skulle svare, så forklarte jeg hva jeg tenkte/følte, også bistod han meg å finne ut hva jeg skulle svare. Han skrev i epikrisen at jeg brukte ca. 2 timer på spørreskjemaet (med 80 spørsmål/påstander). De fleste andre med Asperger Syndrom brukte 60-90 minutter. Det var så viktig for meg å ikke bli enda mer misforstått. Og denne gangen var jeg tøff nok til å være ærlig på det jeg ikke forstod.

Hva skal jeg svare?

I samtaler med psykiateren min nå, så er mamma alltid med. Jeg synes det er fint å kunne spørre mamma etter samtalen hvis jeg blir usikker på noe som ble sagt, så kan hun forklare sin tolkning.

Det er ganske vanlig at de med autismespekterforstyrrelser kan tolke ting bokstavelig.
Jeg klarte i flere år ikke å takke for maten, for jeg tenkte at de ville tolke det like bokstavelig som meg (og derfor tro at jeg ønsket den maten). Jeg ville ikke ha maten, men jeg kunne jo sagt det for å være høflig.
Nå kan jeg fortsatt lure på om det er riktig å takke for maten etter et måltid, som vi har spist sammen (hver vår mat), som jeg har betalt for selv. Jeg forstår at det kan være høflig, men hva er egentlig riktig?
Eller spørsmål som «har du fått hvilt deg litt?» Hva skal jeg svare da? Spør hun om jeg har sovet eller om jeg har ligget på senga? Litt? Spør hun om hvor lenge jeg har sovet eller ligget på senga? Da kan jeg svare «jeg har ligget på senga, men har ikke sovet noe.»
For andre er kanskje ikke sånne detaljer viktig, men jeg trenger de detaljene for å forstå best mulig hva som egentlig blir spurt om eller sagt. Det føles utrygt å svare på noe jeg ikke forstår helt 100%, fordi jeg ikke vil bli misforstått.

Trygghet er viktig

De siste årene har jeg generelt blitt mye bedre på å si rett ut til de jeg er trygg på at «nå skjønte jeg ikke» eller «hva mente du egentlig nå?» Det gjør at det blir mindre misforståelser enn før. Og jeg har funnet ut at jeg ofte tolker ting negativt, og da er det så fint de gangene jeg tør å spørre rett ut hva de mente. Da kan de forklare på nytt så jeg forstår, også trenger jeg kanskje ikke å gå å tenke på det i mange dager, uker eller til og med mange måneder. Nå sier jeg relativt lite «vet ikke». Men er jeg i utrygge og/eller vanskelige situasjoner, så kommer den fort tilbake.

Trygt å skrive

Jeg blir veldig sliten av å prøve å forstå ulike begreper og kompliserte ord. Hva som blir sagt «mellom linjene» og hva som er ironi eller tull. Eller når folk snakker veldig «rundt grøten». Jeg vet en del føler at de forstår meg bedre når jeg skriver, så det er kanskje vanskelig for andre å forstå at språk kan være såpass utfordrende for meg siden jeg klarer å forklare så mye skriftlig. Men når jeg skriver, så kan jeg bruke de ordene og formuleringen jeg kan og er trygg på, og jeg kan bruke så lang tid jeg vil og trenger.