Mobberne som sa unnskyld
Jeg opplevde noe helt fantastisk her forleden.
Mitt navn er Freddy Bergsvenkerud er nå 36 år og kommer fra Drammen. Har en kjæreste i Mjøndalen og har det stort sett fint.
Men for 20 år siden var det annerledes. Hver eneste dag var jeg så redd. Skoleveien hjem var grusom. Jeg var alltid redd for at jeg ikke skulle komme levende hjem.
Jeg var mobba under hele skolegangen, unntatt videregående. På barneskolen så var det mest psykisk vold, men på ungdomskolen var det begge deler. Jeg har alltid følt meg «annerledes» og har i ettertid funnet ut at jeg har Aspergers syndrom, noe som gjør at man føler seg annerledes. Dette fant jeg ikke ut før jeg var 33-34 år. Tilbake til ungdomskolen: Der var jeg slått ned mange ganger, og latterliggjort på det verste. Hadde også en gjeng som fulgte meg på skoleveien, ca. 7 stykker.
De banka meg opp nesten daglig, inntil to fettere av meg fikk slutt på det. Lederen av gjengen blei trua til å si unnskyld til meg, og da stoppa den mobbingen i hvert fall. Men de på skolen var like ille hele tida. Moren min prøvde snakke med læreren, men ingenting hjalp. Husker en episode der jeg var holdt nede mens to andre sparka meg. Vondt, men mere ydmykende enn vondt. Ingen tok meg i forsvar, jeg var helt alene selv om det var 80-90 stykker som kunne hjulpet meg.
Men 20 år etterpå så hadde vi reunion. Jeg grudde meg veldig. Men å møte de folka igjen var det beste som kunne skjedd meg. Alle ønska meg velkommen, og mobberne (i hvert fall de som turte møte opp), sa unnskyld. Det var som en drøm som jeg aldri trodde skulle skje skjedde. Var der i 5 timer og det var aldri kleint i løpet av de timene. Jeg gråt av glede og litt sorg når han ene sa unnskyld. Men det var det jeg trengte for å komme meg videre.
