Med lisens til å drepe

Dette er en film alle som jobber med mennesker bør få med seg. Dette er en film alle politikere som fordeler ressurser og tar vedtak på andres vegne, bør se for å forstå hva deres politikk faktisk fører til. Dette er en film alle med psykiske lidelser som går på medisiner må se, fordi de trenger å se at det er noen som kjemper for dem, som kjemper for at de skal bli hørt og ikke minst få økt livskvalitet. Og unngå døden.

For noen uker tilbake lurte jeg og legen min på om ikke jeg skulle prøve noen andre sovemedisiner. Jeg har gått av medisiner jeg har vært på i over ti år, og det har vært et godt valg, men søvnen er fremdeles en ganske flyktig ting. Legen foreslo seroquel og jeg nekta i første omgang. Så møtte jeg på noen utfordringer i livet, og søvnen ble enda viktigere. Så jeg sa ja til å prøve seroquel og gikk første uka og var glad for at jeg fikk sove, endelig! Det fikk så være at det var antipsykotika, jeg fikk sove, noe som er ekstremt viktig for å ha nødvendig motstandskraft i vanskelige situasjoner. Så gikk det sakte men sikkert nedover. Jeg ble bare eksepsjonelt sløv og fullstendig lam i tårnet.

Så begynte de vonde tankene å komme. Depresjonen gjorde sitt inntog og det eneste jeg ville var å være alene, sove og gjøre absolutt ingenting annet enn å stirre i taket, eller på tv for den slags skyld, og la oss bare ha det på det rene, jeg er et temmelig oppegående menneske med mye som skjer i livet på godt og vondt.

Så kom helgen, og de negative tankene ble verre. Hvorfor var jeg her? Hva var vitsen med å være her når jeg var en så stor fiasko? Jeg fikk jo aldri til noen ting så verden var egentlig et bedre sted uten meg. På lørdagskvelden kjente jeg at hjertet banket i urytme og tenkte at jaja, det var vel angsten igjen. Samme skjedde søndagen og jeg valgte da å slutte på mine 300 mg med seroquel og gå tilbake til gamle medisiner. Etter 24 timer var jeg helt normal igjen.

Dødsårsak: Ignorert.

En uke etterpå satt jeg i kinosalen og så Dødsårsak ukjent, som tar for seg antipsykotika, bransjen bak, hvorfor det brukes. I filmen fikk vi se Renate Hoel og hennes kamp gjennom hennes søsters øyne. Det blir et nært møte med en ung dame på 34 år som gikk bort så altfor tidlig uten at familien fikk noen svar på hva som skjedde. Men søsteren Anniken Hoel nektet å gi seg. Hun nektet å godta legene og psykologenes flyktige svar og begynner å lese på Renates journaler, som etterhvert viser et skremmende bilde. Ikke av Renate, men legemiddelindustrien og dens utnyttelse av en av samfunnets mest sårbare grupper, nemlig de med alvorlige psykiske lidelser.

Antipsykotika er stor business internasjonalt og det legges mye penger i alt fra markedsføring til lobbyisme for å få medisiner godkjent. Jeg trodde kontrollen over hvilke medisiner som slapp til i Norge, var under streng kontroll av Legemiddelverket, men nei, våre medisiner er underlagt helt andre kontrollorgan og de er ikke en gang plassert i Norge. Det er så mye oppsiktsvekkende informasjon som kommer frem om dette i filmen, at jeg kunne ha skrevet side opp og side ned, men da hadde jeg også gitt bort all informasjon i filmen. For meg er det det menneskelige aspektet her som er det viktige. Etter å ha sett filmen så skjønner jeg at hver dag sitter det mennesker og tar avgjørelser om at et annet menneske skal på medisiner og hvilke medisiner uten å være klar over hvilken effekt medisinene faktisk har på dette menneske.

Renate gikk på mange medisiner, ikke bare en, og dette er nokså vanlig i psykiatrien i dag. På listen hennes fant du flere antipsykotika som Risperdal, Zyprexa, Truxal og Trilafon. Disse medisinene er alle antipsykotika og leser man pakningsvedlegget kan man lese det samme som på alle andre antipsykotika etter 2007: finnes bivirkningen ”Hjerte/kar: Ventrikulær takykardi/fibrillasjon (plutselig død)”. Forskningen viser at sjansene for plutselig død øker ved større doser, og setter man flere antipsykotika sammen for å behandle en pasient, øker man sjansene med plutselig død opp til 70%.( Fleischhacker, Uchida)

Alle disse midlene brukes mye i både psykiatrien og i eldreomsorgen, gjerne flere av dem på en gang. Da Anniken ringte til psykologen til Renate og forklarte at dette sto i pakningsvedlegget, svarte han at det visste han faktisk ikke. Allikevel hadde han skrevet ut veldig store doser av flere antipsykotika til Renate før hun døde.

Ok, noe fakta må til…

I researchen Anniken gjør så finner hun ut at det er 126 personer som har død som følge av bivirkninger av antipsykotika i Norge. I hennes samtaler med Kirsten Myhr (RELIS) finner hun ut at det kan være så mye som 2500 personer som har dødt som følge av bivirkninger av antipsykotika. Det er store mørketall og det er fordi det rapporteres lite bivirkninger. I Danmark, Finland og Sverige anslår en større studie at det i en gruppe på 270 770 pasienter med psykiske lidelser, var 26 146 dødsfall på grunn av bivirkninger av medisiner, problemer med hjerte, selvmord og sykdommen i seg selv. Studien gikk fra 2000 til 2006.

I 2005, gikk en tidligere inspektør i FDA ut og sa at så mye som 62 000 dødsfall hvert år kunne komme av det som kalles for “off label” bruk. Off Label sikter kort fortalt til en praksis hvor produsentene av et legemiddel markedsfører seg med bruk av enkle symptomer i salgssamtaler med legene. Legene ender så gjerne opp med å skrive ut denne medisin for et enkelt symptom istedenfor å gjøre en ordentlig diagnose av vedkommende. Pasienten kan komme inn med søvnmangel og bli foreskrevet tunge antipsykotika som for eksempel Seroquel, for det fungerer så bra på søvn. Dette er en praksis som brukes på medisiner som kan brukes på barn også.

I filmen fortelles ikke bare historien til Renate, men også flere andre som har gått på veldig store doser av mange tunge medisiner som døde som et resultat av dette. I et tilfelle var en blitt foreskrevet dobbel så stor dose som er anbefalt av Seroquel, sammen med andre antipsykotika. Joda, jeg er fullt klar over at det finnes de der ute som er helt avhengig av medisiner for å klare å fungere sånn noenlunde, det jeg kritiserer er praksisen ved ukritisk skrive ut flere antipsykotika om gangen, når det finnes lite forskning som beviser at disse medisinene har en positiv effekt og det faktisk er bevist at de kan ha stor risiko, spesielt ved bruk av flere typer samtidig. Anniken Hoel kontaktet flere instanser i USA, og ingen kunne gi henne en eneste uavhengig studie som viste positive resultater.

Så litt tilbake til startstedet.

Der satt jeg i en kinosal og fikk en eksponert legemiddelbransje rett i ansiktet en uke etter at jeg selv valgte å gå av en av de medisinene som nevnes flere ganger i filmen. Jeg hadde et valg og jeg har hatt god kontroll over mine medisiner selv, og setter meg nøye inn i hvilke medisiner jeg tar. Men jeg begynte å tenke på de som er tvangsinnlagt eller er under veldig tung medisinering hjemme.

For faktum er at når man går tungt medisinert, så er det ikke nødvendigvis sånn at man fungerer bedre, man opplever gjerne en bivirkning, eller så kommer det frem et nytt symptom og nye medisiner skrives ut og legges til de medisiner som allerede tas. Mange opplever å bli kognitivt svekket og ikke være seg selv samtidig som det daglige blir vanskelig å fokusere på.

Mange opplever å bli tvangsmedisinert eller opplever andre former for tvang mens de er innlagt. Hvilket valg har de og hvem snakker deres sak? Tar legen og psykiateren sitt ansvar alvorlig når de skriver ut medisiner som de kanskje ikke har nok informasjon om? I de fleste tilfeller går det heldigvis greit, men er det ikke sånn at 2500 mennesker som er revet fra sine liv og sine pårørende faktisk er for mange? Eller er det ikke så farlig når de tross alt bare var alvorlig psykisk syke og dermed en kostnad for samfunnet?

Kilder:

USA Today, Drugs Non- Grata, 16 Nov 2005

Fleischhacker, Uchida; “Critical review of antipsychotic polypharmacy in the treatment of schizophrenia”, International Journal of Neuropsychopharmacology 1 July 2014
Nordentoft, Wahlbeck, Hällgren et al.; “Excess Mortality, Causes of Death and Life Expectancy in 270,770 Patients with Recent Onset of Mental Disorders in Denmark, Finland and Sweden”, PLoS One, 25 January 2013