Det vanskelige valget!

Av Jarle Lexau

Hvordan vi tar oss av medmennesker som sliter, som ikke makter tilværelsen og livet sitt, sier noe om oss som samfunn.

Etter vel 25 år innen psykisk helsevern, akuttpsykiatrien, så har jeg sett det meste av hva våre medmennesker kan slite med av psykiske lidelser. Jeg kan forstå at noen ikke orker mer og tenker at det er bedre å avslutte livet. Men vi som fagpersoner og samfunn kan likevel ikke slutte å prøve å hjelpe, så godt vi kan.

Etter alle VG-oppslagene om tvang innen psykisk helsevern, så kan jo noen og enhver begynne å lure på hva psykisk helsevern driver på med? Jobber vi etter innfallsmetoden, eller så å si etter den veien vinden blåser? Får pasientene i det hele tatt hjelp?

Mye kan sikkert sies, men tenker at det var meget bra at VG tok denne gjennomgangen. Man trengte å få røsket opp i et gammelmodig og tungvint system, som ikke har fulgt med i tiden.

De aller fleste pasienter får hjelp på frivillig basis, dette skal være normen, og er normen i all helsehjelp.

I noen tilfeller kan nok kvaliteten på hjelpen diskuteres, her vil nok meningene være mange, sett fra pasientens, pårørende eller behandlers ståsted.

Noen får god hjelp, noen får mindre god hjelp, og noen klarer man ikke å hjelpe.

Men hva med alle dem som blir påtvunget all denne «gode helsehjelpen», hva med dem? Alle dem som ikke ønsker helsehjelp, av forskjellige årsaker, men som samfunnet mener de har behov for.

Da er det ikke like enkelt å være hjelper, yte omsorg, den gode intensjon-det er for din skyld vi gjør dette, det er til ditt eget beste etc., eller er det til samfunnets beste?

Her vil mye lovverk tre inn, som regulerer hva man kan gjøre og ikke gjøre, hvem som gjør hva etc. Etikk i praksis blir plutselig meget tydelig. La det være sagt, det er ikke noe man gjør med lett hjerte, å påtvinge noen hjelp mot sin vilje. Dette utløser som regel mange følelser og reaksjoner hos den det gjelder, og også for pårørende.

Hvor går grensen for når man skal gripe inn i andre menneskers liv, påtvinge dem behandling de ikke har bedt om? Etter norsk lov, så har man faktisk lov å gå til grunne om man er såkalt samtykke-kompetent og forstår følgende av sine valg.

Blir man vurdert til å være ikke samtykke-kompetent, eller om det er akutt fare for live og helse, så vil samfunnet overta valgene for ditt liv inntil du igjen fremstår samtykke-kompetent, og istand til å ivareta deg selv igjen.

Her er det mange etiske problemstillinger, og å vurdere samtykkekompetanse er ikke enkelt.

Opplever at både pårørende og pasienter er delte vedrørende for eller imot bruk av tvang når psykisk helsehjelp viser seg å være nødvendig.

Dette kommer sikkert an på hvilke opplevelser de sitter inne med i sitt møte med helsevesenet og hvilket syn man har generelt på bruk av tvang i samfunnet.

Noen pasienter og pårørende har sikkert traumer etter møte med helsevesenet, og det er noe vi i helse må ta til etterretning.

Noen pasienter og pårørende ser at enkelte ganger er det tvingende nødvendig å bruke tvang og av og til fysisk makt, for å kunne gi adekvat helsehjelp.

Enkelte ganger er det snakk om å redde liv og å forhindre stor helseskade.

Men så er det måten den tvungne helsehjelpen gjennomføres på, hvordan gis den?

Når det virkelig kan haste, stå om liv, da er det ikke alltid lett å være helsepersonell, eller politi for den saks skyld.

Eks.: Dører brytes opp, pasienter tas med fysisk makt, grunnet at de motsetter seg  hjelpen, noen ganger håndjern på eller belter, bæring ut i ambulanse eller politibil.

Jeg kan godt forstå at noen finner dette traumatisk, opplever det som et stort overgrep, men hva er alternativet?

Min påstand er at enkelte ganger er det god omsorg i å bruke tvang, herunder fysisk makt om det må til, dette for å sikre liv og forhindre alvorlig helseskade.

Skal vi som samfunn, enkeltindivider, helsepersonell, pårørende, venner, familie etc., stå å se på at våre kjære forkommer, tar sitt liv etc., fordi at alle skal få ha sin autonomi/selvbestemmelsesrett i behold, koste hva det vil? Er det riktig?

Om det er riktig, så er det etter mitt syn en stor ansvarsfraskrivelse og viser et heller dårlig menneskesyn.

Hva vil du selv at samfunnet og dine kjære skal foreta seg den dagen du selv ikke er istand til å se din egen livssituasjon?

Når du ikke vil snakke med noen, ikke slippe noen inn til deg, ikke tør å spise å drikke grunnet mistanke om forgiftet mat og drikke, når du er redd de som kommer på døren kommer fra verdensrommet for hente deg, når du har teipet igjen alle vinduer/dører/lamper grunnet at hemmelige agenter avlytter deg, ikke steller deg/tar til deg næring grunnet dyp depresjon/ligger i sengen i fosterstilling uke etter uke, du raser rundt i et stort tempo og handler uhemmet/ukritisk opptreden til andre rundt deg/kriter alle veier fordi du egentlig eier alt-hvorfor skal du da betale?

Listen er uendelig, og ja, jeg håper noen griper inn og tar hånd om meg den dagen jeg har det slik som i disse tilfellene.

Ja, helsevesenet og politiet kan bli flinkere på å møte og ivareta psykisk syke medmennesker, flinkere til å lytte til både pasienter og pårørende.

Bruke nok tid i situasjonen, ikke alltid det lar seg gjøre. Det haster!

Folk som trenger hjelp må få hjelp når behovet oppstår, ikke om tre måneder, da med politi og helse på døren med tvangsvedtak, fordi at nå er du blitt så dårlig at du avviser all kontakt, og nå haster det plutselig med behandling.

Helsevesenet må samarbeide bedre! Fastleger, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten må se hverandre og utfylle hverandre.

Pårørende, familie, venner og kolleger er de som ser pasienten i det daglige, oftest. De må oppleve at helsevesenet tar dem på alvor når de melder inn sine bekymringer. Selv om pasienten ikke alltid er enig, selv ikke i ettertid, så bør man likevel stå i det, fordi at man ser at vedkommende ikke har det bra.

Ja, vi bor alle på samme planet, men ikke alltid vi opplever omverdenen likt!

Men tenker at trygghet i livet er noe vi alle har behov for.

Medmenneske og fagperson