Livets uforutsigbarhet

Lik havets mange skiftende strømninger,
skifter livet like ens.

Aldri vet du hva dagen eller morgendagen vil bringe.

Det du hadde planlagt, tenkt gjennom gang på gang,
når dagen grydde, hadde planene lagt på sprang.

Du sitter der og skuer utover havet, ser på bølgende som raser bortover,
tenker at der forsvinner alle livets dager.

Det er rart med det, hvor fort dagene i vårt liv svinner hen,
hvor blir dagene av, hva har vi brukt dem til?

Å planlegge, tenke langt fremover, hva om, tenk om, hva viss,

får man da tid til å nyte livet?
Hva er vitsen med å planlegge, om man ikke kan nyte?

Om tanken på alt som kan skje er det som driver livet ditt fremover,

stjeler dager fra din livslyst, fra livets nytelse.
Er da livet verdt å leve, hva lever man for, hvem lever man for, hva er hensikten?

Lik havets stadige endringer på bølgenes ferd,

vinden som stadig øker for deretter å svinne hen,
er ikke livene våre likeens?

Vi prøver å klore oss fast i hverdagen, finne en retning i livet,

kruser av gårde, for så å kjempe mot plutselige endringer som vi ikke rår over,

følelsen av å være som små siv som blir blåst over ende,
men vi reiser oss igjen, tilstander løyer, livet går videre.

Igjen kan vi sitte ved havet og skue utover dets kraftfullhet,

skue så langt øye rekker, ta innover oss den majestetiske følelsen,
hva er livet vårt mot denne storheten?

For hvert enkelt menneske er livet alt, en dag er det borte,

mens havet fortsatt ligger der,
nyt livet mens du kan, dagen i dag og ikke dagen i morgen, som kanskje ikke kommer.