Livsgnist
Dikt av Jarle Lexau
Flinten slår mot stålet, en gnist, men ikke mer.
Gang etter gang tennes gnisten, men ikke mer.
Gir ikke opp, en gnist skal bli til flamme, til varme, gi liv i en kald kropp.
Liv til et kaldt hjerte, en kald sjel.
En kropp som atter kan reise seg, ta del i verden igjen.
Være en del av mangfoldet, av fellesskapet.
Viljen til å leve, livsgnisten er liten, men den er der.
Gnisten må bearbeides, behandles med ærefrykt.
Gnisten må få næring, slik at den kan vokse.
Gang på gang må den lille gløden trigges, få den forbanna.
Gnisten må eksplodere i en altoverskyggende varme.
Kjenner livsgnisten gå fra ulmende glør til en intens varme som sprer seg.
Sakte men sikkert, en følelse av varme, fra det indre, til hvert et lem.
Til slutt en følelsesmessig varme i hjerte og sjel, livsvarme.
Lysten til å leve, til å være menneske, jeg er hel igjen.
