Å reise seg igjen!

Det ligger til menneskeheten å ta feile valg i livet, eller man tar riktige valg, men resultatet blir feil grunnet omstendigheter du ikke kan påvirke, og da var ikke valget riktig likevel. 

Tror at alle en eller annen gang i livet møter motgang i en eller annen form, noen møter den berømte «veggen», andre i form av tøffe enkeltstående hendelser som får stor innvirkning på vedkommendes liv. Vi har alle vår personlighet, formet av arv, oppvekst og miljø. Noen har en robust personlighet, tåler det meste, andre igjen er mer sårbare, er lett påvirkelige og andre igjen er noe midt imellom alt etter situasjon og type hendelse.

Opplever at noen mennesker ikke aksepterer eller kan tillate seg selv å gjøre feil, det går på stolthet og æresfølelse. Dette må jo være rimelig slitsomt, ettersom alle gjør feil i løpet av livet. Ikke bare en gang, men mange ganger. Det er jo feilene vi skal lære av, bli bedre, utvikle oss, få større trygghet. Kort sagt livserfaring!

Nå er det jo forskjell på feil, noen mindre og noen større, de fleste er vel rimelig små vil jeg tro, sett i forhold til menneskeheten generelt. Men aksepter det, ordne opp i det, gå videre en erfaring rikere. Noen tar motgang som en utfordring, kjemper seg gjennom og kommer styrket ut, får vi håpe. Men som i alle kamper, vil det ofte bli noen arr. Dette viser bare at du ha levd, vært med på opplevelser som har satt sine spor, men overlevd og fått erfaringer.

Rus i en eller annen form har vel eksistert omtrent like lenge som menneskene, denne formen for «nytelse» har appellert til oss gjennom alle tider. Som drikke for tørsten, sosialt lag, trøst i tunge stunder og selvmedisinering. Noen liker rusen for at den løser litt opp på hemningene, dette kan være bra for enkelte. Andre finner trøst i rus ved motgang i livet, og da er man fort inne i en vond sirkel. Istedenfor å konfrontere det vanskelige i livet, velger man å døyve det, slippe å tenke eller ta stilling til det vanskelige. Kan virke bra i begynnelsen, men så vil det bale på seg, problemer med søvnen, angsten trer frem, nervøsitet, mer tankekjør etc.  Man kommer fort inn i en vond sirkel, mer og større forbruk av rusmidler for å dempe det vonde, kroppslige og mentale plager.

Samme når man sliter med psykiske lidelser, så er det mange som bruker rusmidler for å dempe tankekjøret, dette er en dårlig måte å mestre problemene på. Vi mennesker må lære oss å akseptere at alt i livene våre ikke alltid er like bra, ting vi planlegger går kanskje ikke som planlagt. Forhold oppløses, man mister kontakt med barna, jobben kan forsvinne, sykdom og ulykker kan oppstå, våre kjære dør etc.

Motgang er en del av det å være menneske, oppturer og nedturer avløser hverandre gjennom hele livet. Det kan av og til virke som om noen bare har oppturer og andre igjen kun nedturer, dette er vel ekstremtilfellene. Noen får mer enn andre på begge sider. Livet er en dans på roser, fint å se på, men noen ganger stikker vi oss, når vi omfavner livet for hardt. Hvilke mestringsmekanismer vi har, er avgjørende for hvordan vi klarer oss gjennom livet. Noen mennesker går av en eller annen grunn omtrent til grunne, før de klarer å motivere seg til å kjempe seg gjennom alt det vonde, ta tak i problemene ett for ett og jobbe seg opp igjen.

Hvorfor er det slik at mange må se døden i hvitøyet før man velger livet? Mangler mange mennesker i dag det naturlige overlevelsesinstinkt? Er vi blitt så vant til at andre ordner opp, at vi ikke orker eller klarer å motivere oss til å kjempe for oss selv? Er det enklere å bare gi opp, gå til grunne? Noen mennesker velger konsekvent å gå til grunne, for folk flest vil det sikkert være vanskelig å forstå at man kan velge en slik løsning på vanskeligheter. Men igjen, vi er alle forskjellige, utstyrt med hver vår personlighet, formet av alt vi har opplevd utgjør dette vår sårbarhet, hva vi tåler av påkjenninger og type påkjenninger. Dette vil kunne variere fra person til person.

Det som er viktig å få frem er at man må tillate seg selv å være menneske, være sårbar, akseptere seg selv for den man er. Alle vil en eller annen gang i livet trenge hjelp fra andre! Selv den sterkeste kan møte veggen, alle har sin grense!

Det er lov å ha det vanskelig, men det er også lov å ta imot hjelp! Når man har vært i rennesteinen, så langt nede som man kan komme, så er det å klare å reise seg igjen noe det står stor respekt av. Det er lov å reise seg igjen, å kunne gå med hevet hode og si: Jeg har klart det! Respekt!