Jeg smiler, men...

Jeg tror at når de fleste møter meg så ser de en fyr i begynnelsen av 30-årene (jeg holder på den helt frem til jeg bikker 35 neste år, da blir det midten av 30-årene), med rosa/lilla/grønt/”sett inn denne månedens hårfarge her”-hår, som virker som han er der han ønsker å være være. En smilende fyr og hyggelig fyr. En som forguder sin familie og trives i jobben sin. Dette er ikke feil, men det mangler litt. De færreste ser er en fyr som har vært bare noen meter fra å ta sitt eget liv. En mann som har sittet med hjerteklapp og panikk fordi noen ringte på dørklokka. En som i fullt alvor har tenkt at alle rundt nok hadde hatt det litt enklere hvis han ikke var der, eller at han var så sliten at hvis han hadde sluttet å eksistere så ville det være en lettelse.

Da depresjonen først snek seg inn i hjertet og hjernen min, den første gangen, så skjønte jeg ingenting. Det skjedde snikende og sakte. Og jeg nektet å tenke tanken på at det kunne være depresjon, for jeg hadde det jo bra! Jeg hadde jo en nydelig familie med min fantastiske kone og to nydelige tvillingjenter, og med et barn til på vei. Jeg hadde en jobb jeg brant for, og som ga meg masse. Storfamilien min har alltid vært der for meg, foreldre og søsken som slipper alt de har i hendene så fort man trenger dem, og gode og nære venner. Hva faen hadde jeg å være nedfor over?

Først tenkte jeg at det bare var at jeg var ekstra sliten, jeg er født med barneleddgikt og smertene kan være ganske intense i perioder. Pluss at vi hadde mistet et veldig kjært familiemedlem noen år før. Det var nok bare det som var grunnen til at jeg var så mye ekstra sliten og at jeg begynte å slite med temperamentet og interesse overfor det rundt meg. Madammen gikk gravid med vår tredje, selvsagt kan man være litt redd for hva fremtiden kan gi oss med enda et barn. Hele tiden fant jeg nye unnskyldninger for meg selv. Selv om jeg sakte, men sikkert mistet livsgnisten. Graviditeten til minsta klarte jeg ikke forholde meg til, noe jeg nå ser tilbake på meg stor sorg, den smerten jeg påførte min kjære i en periode hun trengte meg ekstra er noe jeg alltid vil skamme meg over og bære med meg. Mine to herlige tvillinger gikk fra å være lyspunkter jeg gledet meg til å se, til å være noe som tynget meg ned. Jeg klarte ikke lese bøker, for hvordan skal man klare å lese når konsentrasjonen er borte og man leser de samme setningene om igjen og om igjen? Hobbyer forsvant en etter en. Til slutt bestod dagen av å tvinge seg opp, tvinge ansiktet i et smil for verden rundt, puste seg gjennom dagen med det var av barn og jobb, og så kollapse så fort barna hadde sovnet. Men jeg var jo bare litt ekstra sliten. Madammen var bekymret for meg, men jeg avfeide det og sa (igjen) “Ta det med ro, jeg er bare sliten.”

Det lå en tåke over hjernen min, som farget alt grått og gjorde alt til et strev. Likevel avfeide jeg alle tanker om at det kanskje var noe galt, at det kanskje var en depresjon. For jeg hadde ingen grunn til å være deprimert. Og det gjorde alt verre, for hvor ubrukelig var ikke jeg når jeg ikke en gang klarte å ikke være nedfor når jeg hadde det bra! Herregud jeg hadde jo alt jeg ønsket meg, man blir ikke deprimert da! Sa jeg til meg selv, og slo meg selv enda en cm ned i gjørma. Så kom den natten hvor ting endret seg. Den kvelden hadde jeg falt overende i sofaen så fort de hadde sovnet, jeg hadde ligget med ansiktet inn mot ryggputene, med ryggen mot madammen slik at jeg slapp å se de bekymrede blikkene hennes og jeg kunne late som at jeg ikke hørte de bekymrede ordene hennes. Etter en stund forflyttet jeg meg fra sofaen til sengen, mens jeg lå og tenkte over alt som ikke hadde funket denne dagen (også) så kom våre herlige små trollunger inn til oss. Og jeg glefset til dem, jeg bannet over å bli forstyrret, jeg klarte ikke høre stemmene dere, jeg hadde lyst til å grine og skrike, helt til madammen grep tak i meg og så på meg med øyne så store som tinntallerkner. Jeg husker ikke hva jeg sa, jeg husker ikke hva ho sa, annet enn at jeg måtte gå ut av rommet. Jeg fikk ikke lov til å være sammen med barna, jeg skremte dem. Og sakte så jeg de to jentene som satt og gråt i senga. Som gråt fordi pappa skremte dem. Hadde jeg kunne dødd der og da ville jeg ansett meg for å være heldig. Resten av natten sov jeg på sofaen, eller jeg lå på den ihvertfall.

Kort tid etter dette hadde jeg en time hos reumatologen, han kastet et blikk på meg og spurte hvordan det stod til med apetitt og søvn. Og så sa han at han gjerne ville ordne en ny time til meg, helst så fort som mulig, bare at madammen skulle være med. Han kjente igjen symptomene mine, og hvis mulig ønsket han å ha med partneren når han snakket om depresjonen jeg hadde og at jeg skulle få en henvisning til psykolog. Jeg tror jeg gråt den dagen. Jeg tror jeg gråt dagen madammen var med meg til reumatologen også, og jeg hørte de tingene hun ikke hadde turt å si til meg. Om frykten hun hadde båret på, men ikke klart å få meg til å lytte på. Og jeg tenkte på alle de gangene jeg hadde kjørt bil og tenkt “Den lyktestolpen der vil kunne gjøre jobben, hvis jeg kjører fort nok bare. Da vil dere få fred, jeg vil få fred, og alle vil tro det er en ulykke”. Henvisning til psykolog ble sendt, jeg var heldig siden det bare var 6 måneders ventetid. Likevel endret mye seg etter den dagen, når jeg ble tvunget til å se sannheten i øynene og innse at jeg faktisk hadde en depresjon. Jeg er utrolig heldig som har min fantastiske kone, at hun holdt ut med meg. For det var med hennes hjelp jeg klarte å holde meg flytende, det og pappapermen jeg hadde med den nyfødte datteren min. Datteren jeg ikke hadde klart å forholde meg til under hverken svangerskapet eller de første månedene i livet hennes.

Etter 6 måneder fikk jeg endelig time hos en psykolog, og det ga meg en del verktøy jeg trengte for å forholde meg til depresjonen. Og etter noen måneder med terapi var jeg frisk. Var jeg sikker på.

Hele denne perioden her tror jeg ikke noen trodde det var noe galt med meg. Noen hadde kanskje nevnt at jeg hadde gått ned litt (jeg gikk fra rundt 85 kg til 66 kg det letteste) og at jeg så litt sliten ut noe som ikke var så rart med småbarn i hus. Jeg klarte å skjule det store, verkende hullet i meg for alle rundt meg. Følelsen av å ikke være verdt noe, av at verden hadde vært et bedre sted uten meg, at jeg ikke fikk til noe, at jeg var en byrde for de jeg elsket, at jeg hadde gjort dem en tjeneste hvis jeg forlot livet. “Hadde jeg bare vært sterk nok til å avslutte det så ville det jo være en kjærlighetshandling overfor de jeg elsket” sa den mørke, sleipe stemmen inni meg. Etter timen hos reumatologen og under terapitimen bestemte jeg meg for at jeg skulle være ganske åpen om at jeg slet med det som viste seg å være “alvorlig depresjon, med suicidale tanker”. Og jeg husker hvor overrasket mange ble. En uttrykte noe ala “Hvorfor er DU deprimert? Du som har det så bra?”. Ikke sagt for å være slem eller av noen ubehagelig grunn, bare ren overraskelse. Dette var i 2015, og utallige tøffe mennesker hadde delt sine historier om psykisk uhelse i media og på sosiale medier. Likevel gikk jeg og flere og tenkte at det var kun de som hadde det fælt eller levde et liv med ekstra press som “fortjente” å være deprimert, at depresjoner traff ikke vanlige folk med vanlige liv.

Hverdagen kom tilbake og jeg klarte igjen å sette pris på livet, på familien, på jobben min igjen. Det gikk et par år og leddene begynte å bli skikkelig problematiske igjen, det var mye smerter og mye smertestillende for å komme gjennom dagen.Det var derfor jeg var litt ekstra sliten. Men jeg hadde det bra, jeg smilte og lo, jeg koste meg med ungene, jeg likte meg på jobb. Jeg var bare sliten. Det var derfor jeg begynte å få kortere lunte med ungene. Sa jeg til meg selv. Jeg kjente jo tegnene på depresjon, og dette her var jo ikke slik jeg hadde hatt det tidligere! Sa jeg til meg selv. For alt var jo så bra i livet mitt!

En kveld etter at jentene hadde lagt seg og vi satt i sofaen, omgitt av kaoset som gjerne følger min flokk, tok madammen hånden min. Jeg så at ho satt og tenkte på noe, men jeg hadde litt problemer med å konsentrere meg om det, for jeg var så sliten i hodet da at det føltes som om tåke og bomull begynte å fylle det. Hun kremtet og med en liten stemme sa ho “Janne, kan du spørre legen om du kan få en ny henvisning til psykologen? Jeg tror du trenger litt ekstra hjelp nå.”. Min første reaksjon var å le det bort, å nekte for behovet. Jeg hadde jo hatt depresjon! Dette hadde jeg vært borti, nå var det jo noe helt annet! Men jeg gikk med på å snakke med legen om det, for madammen så ting bedre enn meg og det kunne være greit å ta tak i ting før det begynte å gå utover ungene. Sa jeg til meg selv.

Denne gangen tok det ikke 6 måneder før jeg fikk time hos psykolog, men litt venting var det. Jeg stresset ikke, dette var bare for å være på den sikre siden uansett. Det var en ny psykolog jeg kom til, og jeg husker jeg ble litt usikker da jeg skjønte at han jobbet litt annerledes enn den forrige hadde gjort. Men siden jeg uansett ikke var deprimert så spilte det jo ikke så stor rolle. Han ville se meg en time i uka en stund, for som han på sin rolige og avslappede måte påpekte, han og jeg kjente ikke hverandre og det var greit å bli litt kjent i slike situasjoner. Terapi, ihvertfall slik han jobbet, var en samtale mellom to som ble mer kjent med hverandre, mens man bygget opp tillit til hverandre. Og det var helt greit for meg, for jo mer vi snakket jo mer kjente jeg at noen murer jeg hadde bygget opp ble brutt sammen. Da han etter noen runder lurte på om vi kunne ta “depresjonstesten” så sa jeg at det kunne vi gjerne, like greit å få det unnagjort liksom. Resultatet pekte på at jeg var deprimert, og jeg husker jeg ble overrasket over det. For jeg hadde jo ikke hatt selvmordstanker eller noe, så jeg kunne jo ikke være deprimert! Over de neste timene hjalp han meg med å forstå det madammen hadde prøvd å få meg til å se, at depresjon ikke bare var at man hadde lyst til å dø. At det er en vei før man treffer det nivået. Etter noen måneder med terapi var vi ganske fornøyd med at vi hadde tatt tak i ting før det gikk for langt, og jeg følte meg igjen som vanlig. Jeg var nå sikker at på at jeg hadde lært meg faresignalene, og hva jeg kunne gjøre hvis jeg så de røde flaggene. En av de viktigste tingene jeg lærte var nok at jeg ikke kjenner meg selv godt nok, at det er ting jeg begynner å gjøre uten å merke det når depresjonen begynner å snike seg innpå. Heldigvis har jeg en kone som nok kjenner meg nesten bedre enn det jeg selv gjør. Etter en liten stund dukket det opp en konvolutt fra psykologen med epikrisa, under diagnose stod det “gjentagende depresjon”. Ja ja, tenkte jeg. To ganger er jo gjentagende.

Og hverdagen kom tilbake. Hverdagen er min beste tid, leke og herje med barna mine, tulle, tøyse og kose med min kone, være med familie og venner, jobbe. Tiden gikk. Jeg fikk mulighet til å pitche drømmeprosjektet mitt på jobb, og fikk grønt lys. Ikke bare grønt lys, et større grønt lys enn jeg hadde trodd skulle være mulig! Og jeg skulle lede det! Dette skulle bli en god tid fremover.
Kroppen og ledda var igjen problematiske, men jeg prøvde å ta mer hensyn til den. Jeg brukte krykker og rullestol på jobb i de verste periodene. Dessverre ga det seg ikke, og jeg kjente mer på fatigue enn jeg hadde gjort på en stund. I et forsøk på å ta tak i ting før jeg ble skikkelig dårlig ble jeg delvis sykemeldt, noe som hjalp litt. Men jeg var fortsatt sliten og det ga seg ikke, og litt etter litt kjente jeg at lunta ble kortere med ungene. Jeg er ingen morgenfugl, det er vel egentlig en underdrivelse, ungene vet at om morran er det best å snakke med mammaen siden pappaen er skikkelig morragretten. Sånn har fordelinga blitt hos oss, om morgenen så er det mamma man går til og på kvelden er det pappa sia da er mammaen kveldsgretten. En grei fordeling når situasjonen er som den er. Men plutselig kjente jeg at det ikke lenger var “morragrettenhet”. Jeg kjente en klump i magen da jeg tok meg i å bli sint på ungene uten at de faktisk hadde gjort annet enn å være trøtte unger. En kveld etter at jentene hadde lagt seg og vi satt i sofaen, omgitt av kaoset som gjerne følger min flokk, tok jeg hånden til madammen. Litt usikker i stemmen sa jeg at jeg tenkte på å snakke med legen min om en ny henvisning til psykologen, for jeg kjente at jeg trengte litt ekstra hjelp. Ho klemte hånden min hardt og sa at ho var glad for at jeg faktisk hadde kjent igjen ting selv denne gangen.
En time hos legen ble raskt ordnet, og en henvisning ble sendt.

Jeg var ikke deprimert denne gangen. Det var noe jeg var sikker på. Jeg var bare veldig redd for at jeg var på vei til å bli det. For selv om jeg visste det stod “gjentagende depresjon” på den epikrisa så visste jeg jo selv at det bare ville bli de to gangene på meg. Til min overraskelse ringte psykologen meg etter bare et par dager, noen hadde avlyst en time og et eller annet i henvisningen fra legen hadde sagt ham at det kanskje var greit om jeg tok den. Hvis jeg hadde lyst da så klart. Og det gjorde jeg. Og jeg satt igjen på kontoret hans. Han spurte meg rett ut om jeg trodde jeg var deprimert. Noe jeg selvsagt svarte nei på! Nei, grunnen til at jeg ville snakke med noen var jo at jeg var redd for å bli det, ikke at jeg var det! Da gjorde det vel ikke noe jeg svarte på noen av de spørsmålene i den “depresjonstesten” da? Nei, absolutt ikke svarte jeg, for det ville jo være en rask måte å vise at jeg ikke var deprimert nå. Alle spørsmålene har svaralternativer som går fra bra til dårlig, for å si det enkelt. Og til min store overraskelse kunne jeg ikke gi det bra alternativet på noen av dem. På noen kunne jeg ikke svare det nest “beste” heller. Jeg husker jeg svelget hardt sånn midtveis i dette, og tenkte at hvordan hadde jeg klart å unngå å se dette? Hvordan hadde jeg klart å presse skylappene på så hardt at jeg ikke hadde sett tåka komme sivende inn over hjernen min? Det var litt som om noen trakk fra gardinene og sollyset flommet inn, plutselig ble alle varselsignalene jeg hadde ignorert synlige for meg.
Jeg gikk ut fra kontoret med en time til uken etter. Hodet mitt spant litt, hvordan var dette mulig igjen? Hva faen var feil med meg? Hvor helvetes ubrukelig var jeg når jeg ikke klarte å komme meg ut av dette? Hvor ubrukelig kunne jeg væ…. Og jeg kjente igjen stemmen som hadde hvisket meg stille ord en stund allerede. “Hvordan tror du at DU skal klare å lede dette prosjektet her?” “Hah, tror du virkelig at du skal fikse dette her?”, “Glemte du igjen å gjøre noe du hadde sagt? Fy faen så ubrukelig du er!”. Sakte og snikende hadde den dårlige selvfølelsen trengt seg på, men sta hadde jeg både nektet å lytte på den og nektet å godta at den var der. Jeg husker jeg tenkte at hvorfor kunne jeg ikke ha knekt et ben, fysisk smerte takler jeg. Dette her? Dette her glatte og slimete klarer jeg ikke få taket på. Jeg har ikke problemer med å se at depresjon er en sykdom hos andre. Men hos meg selv? Jeg klarte ikke få det inn i hodet mitt. Jeg fortsatte og tenke at jeg bare måtte ta meg sammen, jeg kunne ikke falle for depresjonen en tredje gang. I det minste var vi ganske tidlig ute, jeg var i gode hender og jeg hadde tatt tak i det selv denne gangen.

Det gikk noen dager, så fant jeg ut at en bekjent var død. En person som jeg vet etter samtaler hadde vært i min posisjon, kronisk smertesykdom og hadde vært i terapi. Og plutselig kjentes det ut som om alt knakk sammen i meg. I løpet av noen dager gikk jeg fra å føle meg klar for å ta tak i et problem og litt stolt over at jeg hadde tatt tak selv, til å falle hodestups ned i mørke. Den verste biten kom etter noen dager. Jeg hadde jobbet et par timer, og måtte gå hjem og sove litt. Da jeg våknet dundret hjertet mitt, men jeg lå paralysert i senga. Jeg slet med å puste, og jeg kjente frykten dundre gjennom meg. Jeg skjønte at jeg hadde et panikkangrep, og klarte å komme meg ut av sengen og få på meg litt klær. Etter en stund klarte jeg å fungere igjen, og jeg satt i stua og skalv litt. Da ringte det på døren, og jeg kjente hele kroppen frøs. Svetten silte, kvalmen steg. Jeg hørte det var tvillingene som kom hjem fra skolen, de syns det er morsomt å ringe på dørklokka selv om den er åpen. Jeg klarte å unngå at de skjønte det var noe galt, før jeg gikk og gjemte meg på do til jeg klarte å oppføre meg normalt.
Dagen etter hadde jeg time hos psykologen, noe jeg var veldig glad for. Det var den vanskeligste timen jeg har hatt. Uka før hadde jeg sittet i den samme stolen og vært ganske så positiv. Denne gangen satt jeg og kunne ikke se lyset. Og bak alt kværnet det, hvordan kunne dette skje på så kort tid? Jeg husker ikke alt vi snakket om, men han ba meg ihvertfall se på muligheten til å få hjelp på jobb med prosjektet, bare for å lette presset jeg legger på meg selv. Og deretter så han på meg, før han sa “Du vet at dette er en sykdom, ikke sant?”. Og det slo meg litt i magen. At jeg var syk? Jeg var psykisk syk? Jeg har knekt begge bena, en arm, brista ribbein og nese, og knust en hoft. Gjør heller alt det med meg igjen, på en gang om så. Det er ting jeg kan forstå. At dette er en sykdom, selv om jeg vet så godt at det er det, det traff meg skikkelig i magen. De neste dagene var mørke. De var harde. Men jeg har alltid hatt flaks, for jeg har hatt så mange skikkelig gode folk rundt meg. Jeg snakket med sjefen, og ho backa meg totalt. Det skulle vi fikse! Jeg snakka med prosjektkoordinator, det samme der. Den fantastiske kona mi, som alltid har passet på meg holdt meg sammen. Kort sagt, jeg har hatt folk rundt meg som visste at jeg hadde problemer, og som har støttet meg.

Og der kommer vi vel til grunnen for at jeg sitter og skriver dette nå. For hva hadde skjedd hvis ingen rundt meg hadde visst om det? Hvis jeg ikke hadde fortalt noen om det, og sittet alene med disse følelsene og tankene som prøvde å kvele meg? Jeg vet ikke, men jeg er redd for at jeg kanskje ikke hadde sittet her. Det er en kvalmende tanke. Hvis jeg hadde fortsatt å tenke at depresjon er noe som skjer andre, at det er noe som ikke kan skje meg siden jeg tross alt har et fantastisk liv, fylt av fantastiske personer, så hadde jeg nok endt opp med å argumentere for meg selv at det å ta livet av meg selv ikke var så dumt. At selvmord ikke bare ville vært en lettelse, men at det ville vært det riktige å gjøre siden det ville gjort ting enklere for alle rundt meg.

Vi lever i en tid hvor stigmaene rundt psykiske lidelser er mindre. Det snakkes mer om det, kjendiser står frem og forteller om hvordan de har slitt med sin mentale helse. Likevel gikk jeg og tenkte at dette var noe som ikke gjaldt meg. For jeg er bare en vanlig fyr, om enn med litt uvanlig hårfarge. Jeg er ikke en kjendis, jeg er ikke en som har gått gjennom spesielle omstendigheter. Jeg er bare meg. Og jeg holdt på å avslutte det hele likevel. Det jeg prøver å frem er vel veldig enkelt, og fryktelig vanskelig på samme tid. Depresjon kan ramme deg. Jeg har forstått at hvis man har en kronisk lidelse så er man mer utsatt for det, men det kan ramme selv folk som har et godt liv. Og det er vanskelig å snakke om, fordi man er redd for at andre skal se på en som en stakkarslig person, en ødelagt person. Likevel er det så utrolig viktig å snakke med andre når det treffer en, slik at andre vet at man går gjennom vanskelige ting. Det er ikke å klage eller sutre, det er noe som kan være med på å redde livet ditt. For meg har det å snakke om det hjulpet meg. De jeg har fortalt det til nå har alle blitt overrasket, for jeg har ikke virket deprimert for folk flest. Men de har alle vist stor forståelse, og det har vært enda et lag i reddningsflåten min. Jeg tror det er vanskeligere for folk som “har det bra” eller “har et godt liv” å forstå at depresjonen treffer. At det er en sykdom. At den ikke skåner noen bare fordi “de burde jo ha det bra”. Snakk med andre. Gå til terapi. Gråt på skulderen til noen hvis du har muligheten. For noen byrder kan faktisk bli mindre av å deles. Ikke overbevis deg selv om at det å dø vil være en lettelse ikke bare for deg, men alle rundt deg. Det kan virke sånn, men sannheten er helt annerledes. Jeg trodde lenge at selvmord var en egoistisk og svak handling. Jeg skammer meg litt over å ha tenkt det, og jeg er lei for at jeg måtte gå den veien selv for å forstå at noen ganger virker det som en handling man gjør av kjærlighet til de rundt seg.

Snakk med noen. Ikke ha det vondt alene. Og innse at selv om man tror man er ferdig, så er det ikke sikkert at depresjonen er ferdig med deg.