En vennskapsamatør...

Av Håkon Godønes

Det blåhvite lyset fra den flimrende skjermen traff de åpne øynene, men lyset slapp likevel ikke inn. Det traff de blå irisene hans og stusset videre ut i tomrommet. Bølgene av lys-fragmenter bestøvet sine omgivelser med sine fotoner, før de sakte døde hen. Hva som hadde rullet på skjermen før det forsvant visste han ikke, slik det ofte var. Noe han ikke hadde klart å fokusere på bare gled ubemerket forbi, før den svart/hvite verdenen tok over.

Hvit stillhet drysset svaiende ned rett utenfor hans glass og ramme. Et gjensvar på skjermens digitale støy utfoldet seg bak hans rygg! Guds kunstverk dalte ikke lenger ned i skjul, men la sitt hvite engleteppe over sort asfalt og vintergress, som uten sin farge ikke var mer enn bygningsmaterialer.

Kanskje var de ubetydelige stråmenn, som uten klorofyll og substans råtnet på rot på sin vei tilbake til jord. Nok en syklus var i rute. Kaudervelskmaskineriet var en femtakter. Litt mer uvanlig enn alle andre maskineri. Faktisk var dette den eneste kjente maskinen som var oppbygd slik. Han hadde sin egen måtte å telle på, noe som alltid var i andres favør. Men han spilte alltid med. Ga det like mye innlevelse i alle takter. På sitt beste hadde han fått Blodfot! Den tunge ensomheten han satt igjen med etter dette fordømte hundeåret, var en nok en direkte følge av hans reise. Etterhvert som isolasjonen vokste seg større, ble den en selvoppfyllende profeti…

Han ga den navn som både nødvendig og selvpålagt. Det føltes litt bedre sånn. Da så ikke livets likning fullt så ille ut. Han følte seg for tiden som en vennskapsamatør. En som forsøkte så godt han kunne, men følte seg utilstrekkelig på så mange vis. I ekte vennskap fantes ingen profesjonelle. Det ville bare resultere i overfladiske konstellasjoner, men vi gjør alle så godt vi kan. Eller? Man måtte finne en middelvei av gi og ta. Blodfot var en som mange visste hvem var, men ingen riktig kjente. Han kjente nesten ikke seg selv igjen heller. Grunnene var nok mange til at det var slik. Blodfot trodde kanskje han ikke var sterk nok til å smi vennskap akkurat nå.

Forsvarsverkene var for sterke. Kaudervelskmaskineriet hadde sitt svare strev med å holde styr på hva som ble sagt, om blikk og kroppsspråk var enige med det personen sa. Samtidig gikk kommentatorsporet kontinuerlig om mulige svar, hva han skulle spise, og et ord han hadde tenkt på. Kanskje kunne han skrive noe om det, under forutsetningen at han husket det når samtalen var over. Kunne han notere det ned mens personen snakket? Ville det være uhøflig? Hvis ja måtte han forsøke å huske det, og hvis nei kunne han kanskje bare sjekke mobilen. Der hadde han notatene oppe. Og han så at det var flere varsler på fjesboka han ikke hadde svart på. Ulven satt i stiv giv akt mens den knurret i bølger. Jo flere ting å holde styr på, jo mer ivrig ble den.

Uroen i mellomgulvet virket å bare bestå av gulvåser, og ikke noe man ville legge vekt på, men han hadde ikke noe annet valg. Han måtte komme seg opp på beina. Uansett hvilke spørsmål han stilte seg selv, om han nå engang gjorde det, forvandlet selv de enkleste ja eller nei formuleringer seg til retoriske spørsmål. Uten noen svar blir de fleste spørsmål helt hensiktsløse… særlig når de involverer følelser. De er alltid i endring. Akkurat som den flimrende skjermen, ham selv, og og snøen som falt bak hans rygg. Alltid i endring.