En tidsninja
Etter utskrivelsen fra Post 1 hadde Kaptein Blodfot mer innsikt i det åpenbare enn noensinne. Alle de feilslåtte strategiene som ikke lenger var hensiktsmessige måtte erstattes.
Av Håkon Godønes
Å være «snill gutt» syndromet hvor han hele tiden sa ja. Stilte opp for alle, men ikke for seg selv måtte vike plass. Det å si nei utløste en lang rekke med automatiske negative reaksjoner, og en ytterligere devaluering av jeg`et. Behovet for å se og bli sett. Likt. Elsket… og tatt hånd om. Alle disse behovene samtidig som han egentlig bare var en liten sjenert gutt. En liten gutt som var fylt av motsetninger. Han ville egentlig stå på barrikadene, og elsket rampelyset. Bare å tenke på det nå gjorde ham svimmel.
Neste angstanfall var på vei. Knusende i sin tro på at han ikke kunne klare å mestre. Å nå sine mål var så langt borte. Ulven var mye nærmere nå. Den flekket tenner, siklet og ga seg i kast med sitt hjelpeløse offer. Gikk etter usikkerheten, pusten og evnen til å tenke klart.
Etter at det verste var over, fikk Kaptein Blodfot øye på noe som beveget seg. Helt i periferien lå en liten krøllete flik av tiden. Den blafret svakt i vinden. Nesten ubetydelig ved første øyekast, men det var noe som tiltrakk ham. Han fikk skrapet den løs, helt innerst inne i hjørnet. Der hvor alle linjene møttes. Ble til nye. Der de korteste kunne bli de lengste. Fingrene fikk såvidt rullet seg omkring den. Den lå akkurat i ytterkant av hva han kunne strekke seg.
Det gikk opp for ham at han måtte våge å tenke litt annerledes. Hva om han tok tiden selv til hjelp?….. Da kunne han vel ikke annet enn å vinne? Han satt sin plan sporenstreks ut i livet, med det absolutt beste resultat. Seier! Neglene fikk snart festet taket i de raske, og pulserende sekundene. Grådig dro han (ti)den til seg med alle de kreftene han klarte å mønstre. Han fikk etterhvert grep om minuttene, timene, dagene og årene.. Tidens magnetisme var alltid som sterkest, når han hadde lite av den. Den kunne fort finne på å glippe fra hans grep.
Kaptein Blodfot svøpte seg derfor begjærlig inn i tidens kappe. Lot den være beskytteren. Det føltes så godt å endelig ha en slags følelse av kontroll. Å omfavne tiden ville kanskje være løsningen? Ikke være for rastløs og alltid søke nye utfordringer.
Utfordringer som alltid dekket over problemene. Det var så fristende, og så enkelte å ty til gamle, og kjente strategier. Med tidskappen på, kunne han kanskje lære seg å mestre tålmodighetens kunst. Å ta sin tid. Som en tidsninja i sin mystiske kappe. Det hørtes så enkelt ut i teorien, men det krevde en trygg mann til rors, for å holde stø kurs. Holde kompasset i sann Nord, og ikke vike for sine gamle strategier.
De ville sikkert synge som sirenene Aglaofeme og Velpleietheta på klippene….akkurat som i den greske mytologien. Lokke ham inn med sin blendende skjønnhet og sin fortryllende sang. Da fryktet han å ende opp som en skipbrudden igjen, og igjen og igjen. Liggende grunnstøtt på Punta del Faro på nordspissen av Sicilia. Der hadde han vært før, og han ønsket seg ikke dit igjen.