Det livsfarlige psykisk helsevern

Av Anonym

En provoserende tittel, men med alvorlig undertone. Ikke basert på et forskningsprosjekt, men en enkelt case. Og denne casen handler dessverre om egen familie og min egen datter. En psykisk syk datter, som havnet inn i det psykiske helsevernet og mitt møte med dette systemet, som far og gestaltterapeut.

Dette blir en subjektiv fortelling, men jeg skal forsøke å løfte det til noen generelle betraktninger om systemet, og min bekymring som gjør at jeg har valgt en slik tittel. For min redsel, er at de opplevelser vi har hatt, ikke bare gjelder oss og våre møter, men at det også handler om hvordan systemet er bygget opp.

Jeg har tenkt å dele opp denne fortellingen i tre, først om vår opplevelse av møte med psykisk helsevern og spesielt den privat praktiserende psykologen som behandler vår datter, så trekke fram noen fenomenologiske betraktninger om systemet og til slutt forsøke å diskutere på hva jeg synes er kritikkverdig og hvordan systemet kan forbedres.

For det jeg er redd for at det systemet gjør i dag, er å gjøre pasienten til offer, de sykeliggjør, de diagnostiserer/definerer som feil og skaper identitet som syk hos pasient, og de tar kontroll og dette gjentar seg med stadig sterkere virkemidler. Og dette skjer i en virvel nedover i mørket, samtidig som de «nøytrale ekspertene» i systemet er uoppmerksomme på hvordan de selv blir påvirket av og påvirker disse prosessene.

 
1. Møte med psykisk helsevern

Jeg skal ikke gå i detalj på historien til min datter eller familien for den saks skyld. Den ene grunnen er å skåne min datter, men også fordi jeg mener det ikke er nødvendig i forhold til å føre denne argumentasjonen. Jeg har også endret litt på bakgrunnshistorien, slik at min datter ikke skal bli gjenkjennbar. Vår tenåringsdatter hadde en vanskelig ungdomstid med flere traumatiske opplevelser. Hun kom etter hvert inn i et nytt miljø, som vi likte godt, og vi ble veldig lettet. Hun valgte for omtrent to år siden å bli henvist til psykolog fra fastlegen sin. Hun fikk da time hos privatpraktiserende psykolog utenfor BUP systemet, som hun begynte å gå fast til. Den første tiden hørte vi ingen ting fra psykologen. For omtrent et halvt år ble vi kontaktet av psykologen og siden det har det bare gått nedover med jenta vår.

Som foreldre når slikt skjer, så er det et sjokk. Fra å ha en velfungerende jente, til plutselig alvorlig syk. Man skjønner ikke, hva har skjedd, man blir fryktelig redd for det er dramatiske virkemidler som tas i bruk. Man blir sliten. Og så kommer også de grublende tankene om hva vi foreldre har gjort feil, om det var noe vi kunne gjort annerledes. Mitt oppi alle disse tankene og følelsen kommer man så i kontakt med et system man ikke kjenner fra før, og som vi opplevde som fordømmende, opptatt av å fordele skyld, slik også andre beskriver møte med psykisk helsevern ref. /1, 2/. Dette blir da en stor tilleggsbelastning midt opp i en kjempekrise i familien.

Jeg vil nå mer detaljert fortelle hva som skjedde i møte med den privatpraktiserende psykologen, første i perioden før vår datter ble innlagt første gang, så hva som skjedde etter første innleggelse.

I den første fasen kalte han oss inn til samtale med vår datter omtrent 3 ganger. Møtene varte omtrent 15 minutter og vår datter var også var til stede. Disse møtene gikk ut på at han fortalte hva han var opptatt, samt at han to ganger bad oss om å gjøre tiltak. Vår datter sa ikke et ord i disse møtene, og psykologen var heller ikke opptatt av at hun skulle si noe, eller mangel på dialog mellom vår datter og oss foreldre.

Første tiltak psykologen bad oss gjennomføre, var å få storesøster til å slutte å si stygge ting til sin søster. Vår datter satt der, og vi kunne ikke argumentere mot det, men sa vi skulle ta det opp. Møte over. Storesøster var uforstående til at hun ikke skulle få ta igjen på lillesøsteren sin. Det er ingen ting galt med lillesøster, jeg må ta igjen med ord, for hun er sterkere, sa storesøster sint. Etter det hørte vi ingen ting fra psykolog, og vår datter tok ikke opp tema.

Andre tiltak fra psykologen var at vår datter ønsket å bli sett mer av oss foreldre. Igjen hadde vi audiens i 15 minutter, vår datter sa ingen ting, psykologen forklarte. Vi burde avtale noe mer konkret eller så kan det bli vanskelig å følge opp, sa jeg og fikk ingen respons. De neste ukene famlet vi om hvordan vi kunne se vår datter mer. En tenåringsdatter som også kunne være lei av foreldrene. Hvordan skulle vi greie å gi henne positiv oppmerksomhet. Psykologen hørte vi ingen ting fra, og vår datter sa heller ingen ting. Så kom sjokket. Etter 1 til 2 måneder, sa vår datter at vi hadde sviktet henne. Vi hadde fått en sjans. Nå nyttet det ingen ting, uansett hva vi gjorde. Vi hadde sviktet henne.

Vår datter ble stadig dårligere. Hun ble lagt inn på ungdomspsykiatrisk post på sykehuset. Og da ble Barnevernet koblet inn i saken av den privat praktiserende psykologen.

Det tredje tiltaket som psykologen satte i gang, var at han kontaktet oss på telefon og bad oss undersøke om var datter kunne bo hos en slektning. Senere sendte han oss også melding og bad om et svar. Hverken barnevernet eller vi hadde bedt han undersøke dette. Vi hadde ikke diskutert dette vår datter. Samtidig følte vi at vi måtte svare på spørsmålet for vår datters skyld. Vi mente det var et helt useriøst forslag. At vår datter i sin tilstand skulle flytte til en annen kant av landet. Slektningen som hadde et veldig nært forhold til vår datter sa nei. Samtidig husket slektningen at han i en bisetningen en gang hadde sagt ja du kan sikkert bo her. Men svaret ble nei, og vi ble livredde for hvordan vår datter ville ta dette.

Tre intervensjoner/prosesser satt den privat praktiserende psykologen i gang. Tre prosesser igangsatt, og tre svik fra familien. Der det største sviket var fra oss foreldre. Forferdelig vondt.

Ut fra intervensjonene fra terapeuten observer jeg rent fenomenologisk:

- Det brukes minimalt med tid på intervensjonene mot familien

- Det brukes ingen tid på å følge opp prosessene som er igangsatt

- Prosesser settes i gang uten at det er dialog mellom foreldre og datter om prosessen

- Det er heller ingen fokus på den mangelfulle dialogen mellom foreldre og datter
Ikke bare er dette en farlig måte å intervenere på, men den er også dømt til å mislykkes. Det er ikke mulig å løse konflikter/skape god relasjon hvis det ikke er dialog underveis i prosessen.

Forskning viser også at det å fokusere på dialog/samspillet i stedet på løsning er hensiktsmessig. Et prøveprosjekt inne familieterapi ref. /4/ beskriver; «Her jobbes det ikke med problemene, før relasjonen og tilliten mellom foreldre og barn er på plass først.»

Det kan virke som den privatpraktiserende psykologen manglet både mandat, ressurser og noen klar teoretisk ramme for sine intervensjoner mot familien. Når han i tillegg står utenfor BUP systemet, mangler han den trygghet/støtte han tydeligvis hadde trengt.

Når barnevernet intervenerte mot familien var det helt annerledes. De ønsket at familien skulle få veiledning i hjemmet. Her får man forståelse for at Barnevernet har klart mandat, ressurser og en tydelig teoretisk ramme. Det er å skape dialog i familien.

Barnevernet var koblet inn i saken. Vi skulle ha vårt første samarbeidsmøte med alle involverte. Et ganske stort apparat etter hvert, som trengtes å koordineres. Rammen for møte var at barnevernet hadde konkludert at datteren skulle bo hjemme, og at familien skulle få veiledning i hjemmet. Ganske tidlig i møte blir den privat praktiserende psykologen gitt ordet. Han kommer med et kraftig angrep på oss foreldre og avslutter med at det ikke nytter å behandle vår datter hvis hun bor hjemme. Alt dette sier han mens vår datter hører på. I det første samarbeidsmøte. Vi blir først sjokkert, så sier vi at det er uakseptabel måte å prate på i et samarbeidsmøte med vår datter til stede. Og det er vi som må stoppe diskusjonen, og si at vår datter er tilstede, og at denne typer diskusjoner kan vi ikke ha med henne tilstede.

Psykologen har aldri beklaget noe han har gjort, det eneste han har sagt, som jeg tolker som en liten unnskyldning, er at han sa at det er skummelt å sitte med ansvar for jenta vår.

Etter hvert greide vi ikke stå imot presset fra det psykiske helsevernet, og vi sa ja til at vår datter ble flyttet til institusjon. Hun ble da enda dårligere, og nye innleggelser.

Når hun så ikke blir bedre av å flytte på institusjon. Så kan ikke den privat praktiserende psykologen lenger skylde på omgivelsen og forsøke å endre dem. Og hva gjør han da. Det er jo min tolkning, men han ber om nye utredninger av vår datter. Det må jo være noe mer feil med henne, siden hun ikke blir bedre. Feilen ligger hos henne. Og dermed startes flere utredninger, enda større hjelpeapparat for vår datter å forholde seg til, hun har opptil fem avtaler i uken. Med nye diagnoser og potensielt enda mer medisiner. Spiralen nedover forsetter.

Som om hvis vår datter får enda flere pekefingre som sier at du er feil, og mer medisiner, så løser alt seg. Hun som bare trenger kjærlighet, få lov til å være feil og støtte akkurat i det hun står i.

Den siste tiden har jeg vært ganske mange ganger på besøk på ungdom psykiatriske avdelinger på sykehuset. Og hva møter man der. Jenter. Unge flotte jenter som er innlagt. Nesten ingen gutter. Forskning ref./3/ viser også at over en av fire jenter sliter med emosjonelle vansker, mot bare tre av hundre gutter har samme vanskene. Da kan man spørre seg om dette er et samfunnsproblem, og hva som gjør at jentene er mye sterkere påvirket enn guttene? Min påstand er prestasjonssamfunnet, med stadig vurdereringer, i aviser/sosiale media, på skole, i familien påvirker jentene våre, og stimulerer den venstre hjernehalvdelen, som ustoppelig forteller dem at de ikke er gode nok. De må bare stå på enda mer. Når man på toppen av inkluderer noen traumatiske opplevelser for jente, og at det ikke er forventet at de skal blåse ut sin frustrasjon og sinne. Da rettes smerten innover ref./10/. Og på toppen av dette kommer så psykisk helsevern som definerer dem som feil, skaper identitet som psyk og tar kontrollen fra dem.

 
2. Betraktninger om Psykisk helsevern og teori

Jeg vil med bakgrunn i vårs familie historie ovenfor, prøve å komme noen betraktninger om hva som jeg opplever som problematisk med psykisk helsevern, basert på teori.

Der jeg opplever møte med Barnevernet, mer som møte med medmennesker som er opptatt av familien som system. Gå i prosess og skape noe nytt. Mens i møte med psykisk helsevern er det møte med ekspertene, med en naturvitenskaplig årsak – virkning fokus. Her skal feilen finnes, enten den ligger i omgivelsene eller hos pasienten. Gi beskjed om hvordan omgivelsene skal være, eller skift den ut. Finn feilene hos pasienten, og prøv å endre og/eller medisiner. Hvordan påvirker et slik system, litt karikert, en redd og sliten jente som føler seg feil. Eksperten (som vet best) som ikke er opptatt/oppmerksom på hvordan han selv påvirker omgivelsene.

Jeg vil veldig kort henvise til tre teoretiske fagområder;
At relasjon er viktig er kjent, men at også terapeuten sin selvregulering og oppmerksomhet på egen selvregulering er veldig viktig er godt beskrevet at Psykiater og psykolog ved RVTS Sør ref./5/.

I emosjonsbasert terapi er heller ikke fokus å være eksperten som definerer hva som er feil med pasienten, men å tørre å nærme seg de smertefulle emosjonene og gå sammen videre. Emosjonsfokusert terapi forutsetter derfor at terapeuten til enhver tid er ømfintlig inntonet på klientens emosjonelle tilstand ref. /6/.

I gestaltterapien ligger det både i det filosofiske grunnlag, i teorien/modeller og i sedvanen et sterkt fokus på relasjon ref. /7,9/. Barnet blir til i relasjonen. Mening skapes i relasjon, og vi er relasjonelle vesener. Dette har medført at også diagnose systemet i gestaltterapien fokuserer ikke på feil hos klient, men hva som oppstår mellom klient og terapeut, der terapeuten er en like viktig del som klienten. Det er i møte at heling oppstår og da er empatisk tilstedeværelse vesentlig ref. /8/.

Det er her jeg blir redd. Jeg er redd for min datter, men jeg er også redd for et system som ikke ser hvordan de selv påvirker prosessene som pågår.

Og hva er grunnen til at jeg trekker fram dette i møte psykiske helsevern. Og selv om dette er en veldig subjektiv historie, mener jeg det er en del fenomenologiske observasjoner som man kan trekke fram som viser dette. Blant annet følgende:

Eksperten (som vet alt best) uten fokus på egen rolle

- Privat praktiserende psykolog forteller han ikke har fått noen veiledning angående vår datter. Han har hatt henne i terapi i omtrent 2 år, stadig hyppigere, samtidig som vår datter bare har blir dårligere.

- Intervensjonene mot familien er kun rett mot å endre omgivelsene, uten å fokuser på dialog/relasjon. Alt bestemt av psykolog på egen hånd. Prosessene settes i gang uten noen oppfølgende dialog.

- Når var datter ikke blir bedre av å frivillig plasseres på institusjon, sender psykologen henne på nye utredninger. Det må jo være noe flere feil med henne siden hun ikke blir bedre. Potensielt mer diagnoser, mere kontroll/medisiner.

- Diskuterer med vår datter hvor hun skal bo. Helt urealistiske tiltak. Uten at hverken vi som foreldre eller barnevern har bedt om det. Ber oss sjekke ut om hun kan bo der psykologen ønsker at hun skal bo.
- Ingen spørsmål til foreldre om hvordan de oppfatter sin datter.

Det er da jeg kommer med min hoved observasjon av psykisk helsevern. Et system som analyserer, skal finne feil, og fikse dem. Eksperten som vet best, som hever seg over andre og finner løsninger på egen hånd. Og ut fra det jeg ser, ingen fokus på egne prosesser, på å få veiledning. Ikke en gang et eneste lite spørsmål til foreldrene om hvordan de oppfatter deres datter har privatpraktiserende psykolog funnet nødvendig.

Nå vet jeg i liten grad hva som har foregått i individuell terapi med vår datter, så mine beskrivelser her angår hvordan familien blir behandlet. Alle de fenomenologiske punktene over, mener jeg bryter med teoriene som jeg har nevnt ovenfor. Det teorien over forteller oss, er viktigheten å få i gang dialog, og at foreldre og barn blir oppmerksom på sin egen væremåte og kan se andre muligheter. Akkurat det samme gjelder psykologen. Han må ha innsikt i egen prosess, for å kunne skape det lille trygge terapi rommet, hvor de sammen kan finne nye måter å forholde seg til verden. Så noen korn. Har ikke terapeuten oppmerksomhet på egen selvregulering, da er dette dømt til å mislykkes. En måte å oppnå dette på, mener jeg er gjennom veiledning. Spesielt viktig når klienter bare blir dårligere og dårligere. Og selvfølgelig at en terapeut må ha mye egenterapi i utdannelsen sin. For han må kjenne til sine egne reaksjonsmønstre. Men ikke bare det, han må være oppmerksom på hva som skjer kroppslig hos ham selv og hvordan det påvirker ham i situasjonen.

 
Diskusjon:

Det virker som psykiske helsevern representert ved privatpraktiserende psykolog ikke har mandat, ressurser eller et teoretisk rammeverk til å intervenere mot familien, og da skjer det som skjedde i vår familie. Psykologens intervensjoner er som skudd fra hoften fra en redd person. Farlige, tilfeldige og rettet mot andre (feilen ligger hos andre). Der fokus på dialog mellom foreldre og barn og at psykolog fikk veiledning kunne gitt helt andre svar.

Hvorfor mener gestaltterapien at veiledning er så viktig. Her er 3 hovedgrunner til veiledning:

- Oppdage hva klient/terapeut gjør sammen

- Oppdage nye sider ved klient og terapeuten selv
- Sette teori på det som skjer

Veiledning kan da avdekke viktige forhold. Mønstre som skjer i klientens liv kan også oppstå mellom klient og terapeut og i veiledning kan man undersøke hvordan terapeuten kan gjøre noe nytt. Ved å spille ut det som skjer i terapien, kan også terapeuten både få innsikt om klienten og bli oppmerksom på hva som skjer med han selv. Hvordan påvirker terapeuten egen livssituasjon og historie, det klient og terapeut gjør sammen i terapirommet.

Forskning ref. /11/ viser at det er felles faktorer som er viktig i behandling av psykiske syke pasienter. Det er ikke hvilken terapiform som det viktige. Og innenfor felles faktorer er det terapeutfaktorer som; empati, allianse og samarbeid som de viktigste, men også faktorer som terapeutens ekthet, evne til å håndtere uløste konflikter hos terapeuten som dukker opp i terapien og terapeutens sine fortolkninger av det som skjer i relasjonen til klienten.

For alle disse faktorene mener jeg at terapeutens egenterapi og veiledning av terapeut er et viktig verktøy for å sikre at disse faktorene blir ivaretatt.

Til slutt et lite sitat fra forskningen ref. /11/ som er beskrevet i Norsk Gestalttidskrift ref. /12/;

«Dataene som indikerer at klienter med mer redusert funksjonsnivå gjør det dårligere i terapi, er en del av et større bilde som viser at ulike klienter har ulike helingsmønstre i terapien. Den tradisjonelle fortolkningen er å legge skylden på klienten: Det er hans eller hennes reduserte psykologiske funksjonsnivå som vanskeliggjør terapien. En alternativ mulighet er at typiske terapeutiske miljøet, typiske terapeutiske adferd og typiske terapeutisk løsninger ikke virker like godt for å moblisere den selv-helbredende kapasiteten til alle klienter. Den tradisjonelle terapimodellen – der terapeut-eksperten er den som bestemmer hva klientens problem er, diagnostiserer det og velger og forskriver behandlingen – kan komme i veien for å lytt til klienten for å finne ut hva som virker best for ham eller henne. Dette er kanskje ekstra viktig for klienter som ikke tilpasser seg like godt til det tradisjonelle terapeutiske miljøet. Eller, den feilslåtte terapien skaper i seg selv reduksjon av funksjonsnivå: Klientens dysfunksjon er en iatrogen effekt av ineffektiv terapi»

Når forskning viser at det er felles faktorer og spesielt terapeutfaktorer som er det viktigste for å lykkes i terapi, så mener jeg terapeutens egenterapi og veiledning ift klienten blir spesielt viktig. Dette blir desto mer viktig når man jobber med barn/ungdom, og desto mer viktig når man har jobbet med ungdom over lang tid, og de bare blir dårligere. Ingen veiledning blir da uetisk.

Så helt til slutt vil jeg komme med en liten betraktning.

Den redselen og frustrasjonen som oppstår i en klient – terapeut relasjon. Jeg er feil. Hvem er det sin? Og hvis ingen endring oppstår, hvem er det sin skyld. Er det bare motstand hos klienten til å ta innover seg og skape endringer, eller blir terapeuten enda en representant fra samfunnet, som sier at du ikke er god nok, du må endres, og den redselen som oppstår er vel så mye terapeuten sin redselen, for at enda en klient skal blir dårligere under hans behandling, eller enda verre, kan hun skade seg, ta livet av seg, og dette faget har du studert, lever av, hva hvis du ikke fikser det, og din identitet som flink, kunnskapsekspert og hjelpende hånd kan falle i grus. Tør du som terapeut, som forlanger at dine klienter skal forlate det trygge og gå i nytt farlig terreng, utfordre deg selv. Forlate den trygge ekspert rollen, hvor du har kontroll, til å bli et medmenneske, som ikke lenger har kontrollen, og bli konfrontert med dine egne følelser; redsel, sorg og sinne.

Så alle disse jentene som føler seg feil i samfunnet, i skolen, i familien, på sosiale medier, blant venninner, blant guttene. Og som nå kommer så klart fram i statistikken. Hva trenger de? Videoen til RVTS sør beskriver blant annet hvordan man skal møte de sinte guttene. Men jeg beklager, det er ikke de man finner i de psykiatriske avdelingene. Det er de slitne, redde, snille jentene som føler seg feil, som er der. Og hvordan er det viktig å møte dem? Og hvordan blir vi selv påvirket av dem? Det bør psykisk helsevern spørre seg om.

Et system som definerer seg som ekspert, ikke opptatt av dialog, og gir jentene offerrollen, gir de diagnoser/definerer dem som feil, gir de identitet som syk, tar kontroll med medisiner og fysiske tiltak, og når de blir sykere, tar stadig mer drastiske virkemidler i bruk. Kanskje det er psykisk helsevern som må tørre å undersøke/ha kritisk holdning til hvordan de jobber, og som må utvikle seg selv. Ikke som eksperter, men som relasjonelle vesener som er opptatt av prosesser, ikke finn feil og fikse. Ellers stakkars jentene våre.

Referanser:

Familie som beskriver møte med psykisk helsevern og skyldfølelse:

1. http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/foreldre-far-ofte-skyldfolelse-nar-barn-blir-psykisk-syke/

2. http://www.abcnyheter.no/livet/2016/06/05/195221157/datteren-var-provde-ta-livet-sitt-pa-psykiatrisk-avdeling

Statistikk på psykisk syke jenter:

3. http://www.aftenposten.no/norge/1-av-4-jenter-pa-10-trinn-har-depressive-symptomer-80627b.html

Familieterapi

4. http://forskning.no/depresjon-barn-og-ungdom/2015/09/deprimerte-unge-blir-behandlet-med-foreldrene

RVTS Sør, hjerneforskning

5. http://sor.rvts.no/no/nyhetsarkiv/Ny+fengende+fagfilm.9UFRHY03.ips#.WEFr7IWcFTJ

Emosjonsbasert terapi

6. http://psykologisk.no/2014/08/a-finne-veien-sammen/

Gestaltterapi

7. Buber. 1992. «Jeg og du». 2. utgave. J.W. Cappelens Forlag AS

8. Steamler. 2012. «Empaty in psychotherapy». Springer Publishing company.

9. Yontef, Gary M. 1993. «Awarness, dialog & process». The Gestalt Journal Press.

Jenters stumme raseri – i Diagnosens tidsaler

10. http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=428791&a=3#fotnote2

Hva virker i behandling av psykisk sykdom

11. Duncan, B.L. et. al. 2010. The heart and soul of Change. Second edition. Washington Dc: American Psychological Association
12. Norsk Gestalttidskrift, årgang XI, nr.1. Felles faktorer i ulike terapiretninger, side 23, Eivind Bjørndal