Jobb gjør meg godt

Av Nina Knagenhjelm

Riktignok er jeg fortsatt lønna av velferdsstaten, men på jobb er jeg like fullt. Og etter litt etterlysning fra enkelte hva gjelder hvordan det nå går med dette lille legeprosjektet mitt, så tenkte jeg at jeg skulle komme med en aldri så liten oppdatering på den fronten.

Det er nesten 6 måneder siden jeg kledte meg i hvitt igjen, og putta stetoskopet i frakkelomma, for først gang på over 5 år. Den opprinnelige avtalen var på 3 måneder. Den ble forlenget tilsvarende. Og før påske ble avtalen forlenget igjen, nå ut september med mulighet for ytterligere forlengelse. Jeg er veldig glad, for jeg elsker jo å jobbe, og det siste halvåret har jeg fått bekreftet hvor viktig det også er for meg.

Siden januar har jeg stilt opp kl.08.00 om morgenen tre dager i uka, fra to dager før nyttår. Økningen ønsket jeg selv. Skal jeg få til vanlig jobb igjen, så må jeg prøve meg, og det gikk jo fint fram til jul. I utgangspunktet fram til kl.14.00, men mulig å være lenger. Det har sjelden blitt færre enn 7 timer, og avtalen er nå fulle dager om jeg ikke har behandlingsavtaler etterpå. Tida flyr, og tida trengs. Jeg elsker å være der, og jeg lærer og repeterer og snakker med mennesker og får brukt den lille hjernen min.

Når bare dataproblemet omsider ble løst i januar har jeg gradvis fått prøve meg alene. Et par ganger også kastet på huet uti. Eksponeringsterapi på høyt nivå, sånn egentlig. Og så gikk det forbaska greit vettø. Herlig! I starten var det en epikrise her og der, et par innkomster her og der, en henvisning, et tilsyn og sånn småsnacks. Tempoet varierte ift hvor mye var å gjøre, men første uka i mars ble det mildt sagt hektisk. Sånn går det når 2 av 4 leger plutselig er syke, og for oss leger finnes det jo ingen ekstra å leie inn. Men, det var vel en mening med det også. For da turte jeg virkelig å tilby meg, for jeg ville jo hjelpe til, og ble sluppet til. Etter en mandag med mye «pust med tærne»-internhumor oppi alt stresset jobbet jeg og hjalp til de to andre dagene. Fløy rundt på egenhånd, og det var egentlig veldig greit. Etter det har det i grunnen gått slag i slag med flere og flere oppgaver og stadig mer ansvar. Og siste to ukene med jobbing jeg hatt ansvar for én gruppe alene og følger opp alt som er med den, og rådfører meg «som vanlig» med kolleger. Jeg prater og skriver og ringer og gir beskjeder, ordner opp i kurver, setter autografen min og stempelet på de rette plassene, tar initiativ og egne avgjørelser. Og det går strålende!

Det er rart egentlig. For alt det som var så kjempeskummelt da jeg begynte i turnus, både på sykehus og i allmennpraksis, det er jeg ikke redd for lenger. Hvordan det skjedde på drøye fem år, med godt over fire av dem i tomromstatus med tom skalle, det skjønner jeg egentlig ikke. Noe har tydeligvis foregått i dypet et sted. Uten at jeg forstår det der. For som jeg skrev i oktober, så grudde jeg meg jo ikke til å begynne å hospitere. Jeg gledet meg bare. Jeg var spent. Men sånn glede-spent. Jeg møtte opp og gliste fra øre til øre. Sånn så jeg ikke ut 15.august 2009, det skal jeg love deg… Jeg var så redd for andre mennesker. Inni meg. Jeg var ikke redd for pasientene, men jeg var så usikker, så redd for å skade noen, så redd for å gjøre feil ift uskrevne lover og regler. Og gudene vet hva. Jeg spurte når jeg ikke forsto eller var usikker, for pasientene skulle ikke få lide for at jeg ikke kunne eller forsto ting, og jeg klarte å spørre nettopp med det argumentet i kombo med at jeg var jo faktisk bare turnuslege. Men kosta, det gjorde det… Jeg var redd lenge. Livredd. Vet du? Det er jeg ikke nå!

Jeg er ikke redd for kollegaene mine, bare fortsatt en liten smule æresfryktig respektfull over veilederdama, som tross alt er overlege. Litt sånn frykt-for-autoriteter betinga respekt. Selv om hun absolutt ikke gjøre noe som helst som kan indikerer at hun mener hun er overlegen overlege som jeg skal bøye meg i søla for. Eller ikke har lov til å stille spørsmål til eller diskutere med. Det er bare noen ryggmargsreflekser som sitter god i meg. Imidlertid klarer jeg godt å overstyre dem, takket være at akkurat denne dama er min veileder. Triveligere veileder kunne jeg ikke fått, for ikke å snakke om forståelsesfull. Det er mange herlige mennesker som jobber der, både på legesida og alle de andre med sykepleiere, hjelpepleiere, fysioer og ergoer. Jeg gleder meg til å reise dit, selv om jeg som de fleste andre har lyst til å pælme vekkerklokka i veggen når den ringer for første gang klokka 6 om morran…og ja, jeg slumrer, selv om ekspertene nå påstår at det skal man IKKE gjøre. Den gleden får ingen ta fra meg. Det er jo søren meg halve lykka med å sove om natta, det å kunne slumre om morran. Så det så, ferdig snakka. Men uansett, jeg gleder meg, når jeg bare har fått monstervekkerklokka til å holde kjeft og fått brukket kroppen ut av sovestillinga.

Men vet du hva det beste er? Det aller beste? Det er å funke som lege igjen. Ikke bare som i å være kollega. Men å være der ute i «felten» igjen. Snakke med pasienter og pårørende. Undersøke. Drive detektivarbeid i journal og Felleskatalog og blodprøver og i det hele tatt. Jobbe tverrfaglig om å finne gode løsninger for den enkelte pasienten. Men aller mest det å snakke med disse menneskene som lærer meg så utrolig mye. Pasientene. Det er ikke alltid fryd og gammen, så langt der ifra. Men lære, det gjør jeg uansett. Og jeg trives altså, selv om jeg selvfølgelig også kan bli frustrert eller oppgitt på ulike ting. Det å ha en jobb der jeg faktisk får sjansen til å snakke med og lære av andre mennesker på den måten, mennesker som er syke og trenger vår hjelp, det er egentlig et privilegium.

Jeg vet nå at mitt store mål om å komme tilbake i jobb er innenfor rekkevidde, at det er realistisk. Hjernen min funker igjen som bare det, og når den kommer i situasjoner der det er bruk for kunnskapen oppi der er det nesten skremmende hvor mye jeg faktisk husker, og som ligger der. Det er så godt for meg å få hospitere og jobbe. Og det skremmer meg hvor dårlig jeg har vært fra 2011-2016 når jeg faktisk ikke har vært i stand til det på noen som helst måte. For jeg har prøvd, faktisk. Jeg har hatt to runder med forsøk på hospitering. Den første i 2014 klarte jeg bare å sitte i rommet og observere. Tilbudet om å prøve meg selv klarte jeg kun å ta imot et par ganger på slutten av perioden. Å komme i jobb da var ikke realistisk. Men jeg ville prøve. Se hvordan det lå an. Og hva som sto i veien. Dessuten var det et fast holdepunkt en dag i uka, og jeg ble kjent med et bra menneske. Men i stand til å jobbe…ikke i nærheten en gang med en så nesten-død hjerne. Det andre forsøket i 2015 stranda vel nesten før det hadde begynt. Det var skremmende for meg. Jeg var vant til å klare å presse meg, jeg var vant til å presse meg selv for å komme over dørstokken. Men nå hjalp ingenting. Ingenting. Svartsinnet hadde slukt hjernen min som om en desperant fra Harry Potter hadde vært på besøk. Og så…vips…her er jeg!

Jeg tør for første gang å tenke framover hva gjelder fag og framtid. Jeg vet hva jeg vil nå. Akkurat hvordan veien kommer til å se ut, det vet jeg fremdeles ikke. Det er nemlig mange veier til Rom her. Men jeg har et ønske, en drøm og et helt klart mål. Det har vært to alternativer de siste 10 årene. Men det blir ikke onkologi gitt. Jeg vil ikke bli spesialist på kreftfaenskapsceller. Jeg vil bli spesialist i alt mulig, som en liten pasient titulerte min fastlege i Trondheim en gang i min tid der oppe. Sjela mi er solgt til primærhelsetjenesten. Når det offisielle startskuddet kan avfyres, og når målstreken kan passeres, det aner jeg ikke. Og det er ikke egentlig så viktig heller. I alle fall ikke den målstreken. Det viktigste er at jeg har funnet igjen både den enorme arbeidslysten jeg har, og ikke minst gleden og energien til å være på den sida av bordet. At jeg trives og har det bra, lærer, bruker hjernen min, og får jobbe med flotte mennesker og kjenner på det å være en del av en arbeidsplass igjen, selv om det foreløpig er til låns og betalt av NAV. Erfaring er det uansett, verdt noe som all annen jobberfaring.

Nok en gang har hospitering en avgjørende betydning for at jeg skal komme meg fra veldig syk og ikke i stand til å jobbe, til å ha en sjanse til ordinær jobb igjen. 2 år som legehospitant på kreftavdelingen fra 07-09 gjorde turnus de to påfølgende årene til en glede og eneste stor mestringsperiode. Jeg har alltid visst det, og sagt det før, hvor viktig det er å ha noe å gå til, være en del av noe, få være til nytte, og lære og utvikle seg. Og nå har jeg virkelig kjent det på kroppen igjen. Jeg priser meg lykkelig over at jeg klarte å komme meg opp av den ekstremt dype dalen jeg var i og bli i stand til å hospitere, i første omgang. For dette er meg, virkelig meg: Nina med turbohjernen som jobber og ordner og får unna oppgaver.

Jeg er Nina, jeg har en utdannelse, jeg trives i hvitt, og jeg er tilbake!

Les også:  IPS får flere ut i jobb.