Halvfullt glass som utgangspunkt
Hva skal egentlig til for at det renner over? Hvor mye tåler man?
Av Nina Knagenhjelm
To ordtak lyder som følger:
«Det var dråpen som fikk begeret til å renne over»
«Det er ikke fullt før det renner over»
Hva skal egentlig til for at det renner over? Hvor mye tåler man? Jeg, og andre med meg, kan reagere på ting som utenfra synes som bagateller. Men gjør vi alltid det? Og hvorfor blir bagatellene så altfor mye, små som de egentlig er?
Se for deg at kapasiteten man har til å takle stress og belastning på en relativt hensiktsmessig og god måte representeres ved et glass, og hvor mye vann som er i det. Et «normalt» menneske vil kanskje ha et tomt glass når det står opp om morgenen. Eller kanskje bare opp mot ¼ fullt. På veldig dårlige dager kan glasset kanskje være ½ fullt i utgangspunktet. Men da er det jo allerede kommet ekstra stress og belastning som ekstra vann oppi glasset, fra utgangspunktet som kanskje er et sted mellom 0 og ¼.
Mitt glass er aldri tomt. Eller på ¼. Grunnivået er uansett minst ½, kanskje mer. Ikke fordi jeg tåler mindre enn deg på generell basis. Men fordi det raser et kaos rundt i hodet mitt døgnet rundt, utenfor min kontroll. Det er spiseforstyrrelsestanker, det er angst i kroppen, det kan være minner som trigges og tankerekker som krever en intern diskusjon for å klare å rasjonalisere det hele ned til et håndterbart nivå. Tro det eller ei, det tar faktisk mye energi å forholde seg til dette. Det finnes heller ingen av-knapp eller en dør jeg bare kan lukke og gå et annet sted. Det er med meg hele tiden, oppi hodet mitt. Det å gå i behandling er jo en del av å få redusert intensitet og grad av det. Altså få vannstanden under ½ som utgangspunkt for dagen. Og tro meg, den var faktisk en god del høyere enn den er nå i tidligere tider, men hard jobbing gir resultater.
Med et tomt glass eller ¼ fullt er det mer plass til ekstra vann enn med et som er minst ½. Ekstra stressorer og belastning representeres her som mer ekstra vann. Det er jo sånn for alle at om vi er slitne, sover dårlig etc så har vi mindre å gå på. Altså mer vann i glasset som utgangspunkt. Nesten daglig utsettes jeg for ekstra stressorer utover mitt grunnivå. Bare det å gå i behandling kan være en stor stressor i seg selv, for det er ikke bare å møte opp, prate én time, og så gå igjen. Etter noen av timene er jeg fysisk utslitt, og i tillegg er ting er satt i gang oppi hodet mitt, reaksjoner i kroppen og et tankekaos rundt det som har skjedd eller har kommet fram ila timen. Ikke alltid. Men mange ganger. Hos enkelte av hjelperne ganske ofte. Hvis noen nå tenker: «Hvorfor går du dit da, om du blir verre av det?» så skal jeg svare på det med en gang. Jeg blir ikke verre generelt. Tvert imot. Men timene er ofte en belastning her og nå. Dessverre så er det sånn at jeg kommer aldri til å få det lettere, aldri til å få en lavere vannstand enn ½ i glasset mitt, om jeg ikke går i behandling. Nå har jeg også rette mennesker til å hjelpe meg, og med ondt skal ondt fordrives, eller no…
I tillegg kommer jo stressorer og belastninger som for andre mennesker. Konflikter i vennegjeng eller familie, ting som ikke funker, trafikk når man har det travelt, kluss med bankkort og gudene vet hva annet. Alle disse småtingene som i utgangspunktet er en minibagatell og null problem å håndtere eller løse opp i, og i alle fall ikke bør gjøre at man reagerer, de kan bli dråpen som får begeret til å renne over. Jeg kan da utenfra gå fra å være relativt fattet til absolutt ikke fattet på meget kort tid, nettopp fordi det ikke er fullt før det renner over. Men da renner det jo over så det holder, det har vi alle erfart.
Noen dager er jeg ekstra «sårbar». Ikke et ord jeg liker å bruke om meg selv, men la gå for denne gang. Kombinasjonen av det allerede halvfulle glasset, mye stress, dårlig søvn med mye mareritt, noe som allerede må ordnes, en liten konflikt og tøff behandling på toppen gjør at det er nære på å renne over. Da går jeg i hi om jeg kan. Tar en time-out. Jeg har lært. Men det er ikke alltid man kan det. Ei heller er det alltid mulig å forutse hvor fort det glasset fylles opp, eller hvor nære fullt det er. Jo nærmere det kommer kanten, jo mer vâr blir jeg også på alt rundt meg. Økt angst gir økt vaktsomhet, alt som allerede går inn går inn i økt styrke, rolig prating på et venterom oppleves som intens støy, lengre ventetid enn forutsett og vips så har harddisken min kortslutta. Da sitter jeg der i fryst eller «sovende» tilstand. Fordi jeg satt helt i fred og ingen andre aktivt ga meg input som ble for mye. Om noen da konfronterer meg, legger til mer stress på en eller annen måte, eller ikke respekterer det om jeg klarer å si at jeg må få være i fred, da kan det motsatte skje. Enten delvis eller totalt. Andre krefter tar over. Jeg blir irritabel, frustrert og elendig på å skjule det, skarpere i stemmen, og om det som blir «sagt eller gjort» er så «provoserende» at det slår på brytere i hjernen min, da slår det inn helt andre krefter. Jeg kan gå i anfall. Det skjer heldigvis ekstremt sjelden i offentlighet. Ekstremt sjelden.
Ingen andre kan vite hvor fullt glasset mitt er på et gitt tidspunkt. Det er heller ikke mulig for friske mennesker å uten videre forstå at glasset mitt minst er ½ fullt hver eneste gang en ny dag starter, og jeg derfor har mye mindre plass til mer vann oppi det enn de har. Før visste jeg det ikke selv en gang. Jeg kjente bare når det var like før det rant over, og da stakk jeg. I stor grad unngikk jeg å eksponere meg for slike situasjoner overhodet, holdt meg utenfor. For å beskytte både meg selv og andre. Nå har jeg lært. Som regel kjenner jeg igjen tegn hos meg selv på at det begynner å nærme seg fullt. Derfor er det så viktig å bli respektert når jeg sier: «vær så snill stopp der». Det er ikke fordi jeg ikke gidder å høre på deg, ikke mener det er hensiktsmessig å diskutere videre, at jeg mener jeg har rett uansett, ikke kan lære noe etc. Det er fordi jeg vet at om situasjonen fortsetter er det svært sannsynlig at de siste dråpene faller i glasset og det renner over. Plutselig får jeg en panisk forsvarsreaksjon jeg ikke ønsker, og ikke minst hater, noe som ikke er hensiktsmessig for noen parter.
Det jeg sier er altså ikke at ansvaret ligger hos andre. Tvert imot. Jeg har ansvaret for å vurdere om situasjoner er hensiktsmessige for meg. Jeg lærer mennesker å kjenne, og kan aktivt unngå tema jeg vet fører til sånne diskusjoner, jeg kan unngå enkelte situasjoner når jeg vet at glasset allerede er ganske fullt, og jeg kan trekke meg ut i god tid om det er mulig. Og når vi likevel ender opp der, da er det mitt ansvar å si stopp. Men det er ditt ansvar å respektere det.
Jeg er ikke ute etter medlidenhet. Det handler mer om frasen «sånn er det jo for alle mennesker», eller andre ting i samme dur som «alle har jo tøffe dager», «det der er jo ikke noe å reagere på» osv. Jeg håper at dette innlegget kan få dere som faktisk er friske til å forstå hvorfor jeg noen ganger tilter for småting. At det er ekstremt dagsavhengig, at det ikke er typisk for meg som person, at det ikke betyr at jeg er svak og tåler lite på generell basis, eller har et ekstremt temperament og ingen selvkontroll. Den overreaksjonen du ser er ikke noe du vil få av meg de fleste ganger i liknende situasjon.
Dette handler om reservekapasitet. Hvor mye vann er det fortsatt plass til i glasset? Det å være psykisk syk er en heldagsjobb, noen ganger heldøgnsjobb. Det er ikke sånn at man kan ta ut ferie eller gå hjem fra jobben. Det stjeler mye av kapasiteten vi alle er utstyrt med når det gjelder å håndtere stress og belastninger. Nei, det er ikke normalt å reagere på den måten jeg noen ganger gjør. Tror du ikke jeg vet det? Men er det mulig å forstå når du vet om utgangspunktet og mekanismene?
Jeg håper dette innlegget kan gi noen en forståelse for at det å ha en sykdom, om den er fysisk eller psykisk, gjør at mange tåler mindre på toppen enkelte dager, eller i lengre perioder. Og hvor viktig det er å stoppe når jeg sier stopp, respekterer grensa jeg setter selv om det er uforståelig for deg at jeg vil stoppe der, eller det kanskje har gått fint tidligere. Det handler ikke om å spørre om hvorfor der og da. Jeg vet det ikke alltid selv heller. Det handler om at reservekapasiteten min er i ferd med å bli brukt opp og en uønsket reaksjon kan komme, den ene eller andre veien. Det er det siste jeg ønsker. Derfor setter jeg stor pris på om du slutter å helle på flere vanndråper, som plutselig får glasset til å renne over…