Påskefasaden

Av Anonym

Det florerer av glade påskebilder på Facebook, Instagram og Snapchat. Mennesker som koser seg med påskeegget fylt av alskens søtsaker, store smil, mennesker på skitur i sola og som griller pølser og spiser kvikklunsj. Jeg vet hvor vondt det er å se disse – ikke fordi man ikke unner andre å ha det bra – for det GLEDER – men fordi det kommer en tom, innhul følelse av å stå stille, av å ikke være som andre mennesker. Enda en høytid hvor man skal være fornøyd og glad – men sannheten svir, for det er alt annet enn den følelsen du sitter med – Du føler kanskje at du har stått på stedet hvil i lang tid – høytider for deg handler om å overleve, om å holde ut og om å komme tilbake til hverdagen igjen. Mest sannsynlig er det fortsatt hverdag for deg – for spiseforstyrrelsen tar ikke ferie, den er der hele tiden. Og hvis du mot formodning klarer å skyve den litt bak, koser deg med en kvikklunjs – kan du banne på at du må betale for det. Flere dager uten mat for å kompensere. Du ønsker å bli med ut på skitur, men folk ler kanskje av deg og kaller deg lat fordi du velger å være hjemme. Lite vet de at en skitur kan gi deg hjertesvikt, du ser jo så sunn ut at såpass må du tåle. Lite vet de at du fryser konstant fordi kroppen spiser av seg selv, og ikke det innbilte fettet, men av hjertet ditt, hjernen din, skjelettet og resten av organene. En handletur på butikken utvikler seg til et helvete, du vil overstyre spiseforstyrrelsen ved å kjøpe noe du kan “kose” deg med – kanskje er det lov nå, siden alle andre gjør det?

Plutselig har det gått en time og du svirrer rundt på butikken som en hodeløs kylling – hvordan skal du tørre å plukke med deg den sjokoladen? Du går rundt og rundt, handler alt du ikke trenger, alt som kan kamuflere sjokoladen du desperat vil gi deg selv tillatelse til – plutselig er vogna fylt opp med andre søtsaker og pulsen stiger, svetten renner og det kjennes som om du skal gå i bakken når som helst. Desperate blikk kastes rundt i butikken – tenk om det er noen jeg kjenner her?! Hva da? Hva om de ser hva du handler – da er slaget tapt. For å ikke snakke om de flotte ansatte som velvillig kommenterer hva du handler “ja nå skal du kose deg, ser jeg” mens de ler og fortsetter å pipe inn varene. Sannheten er at din handlekurv ikke er en brøkdel av det andre handler, men for deg er den ene sjokoladen, potetgullposen og kjeksen noe som lyser mot deg – og da må det jo gjøre det til alle andre også?! Du har lyst til å synke i et sort hull, vær så snill – sluk meg NÅ! Du vil løpe fra alt, men innser at det vil gi enda mer oppmerksomhet. Det var siste gang du handlet på den butikken, skammen blir for stor. Lite vet de at mesteparten enten går i søpla, eller at du bruker 15 min på å stappe i deg det du handler når du kommer hjem og at resten av kvelden blir brukt foran do-skåla mens du kjemper mellom brekningene, kaldsvetten, skjelvingene og prøver desperat å ikke svime av.

Jeg ser deg og jeg vet hvor vondt du har det. Mens den innbitte fasaden skal holde alt på plass jager angsten i deg – den river og sliter deg i stykker. Kommentarer om at du ser bra ut og alltid er plettfri svir – de aner jo ikke at det tok deg 2 timer å komme ut døra og at du flere ganger var på nippet til å droppe det – at du har kjempet i flere dager for å komme deg ut og at 1 time utenfor døra sliter deg totalt ut. Du nærmest løper til bilen og kjører alt for fort hjem. Det eneste som står i hodet ditt er at du må komme deg hjem, bak den trygge døra der fasaden knuses til fillebiter. Endelig hjemme, døra lukkes og låses og du synker ned mens tårene spruter. Sminken er smurt utover, håret står til alle kanter, frykten for at noen har sett de 200g ekstra som kom på siden sist du var ute gjør deg handlingslammet og du lover deg selv – aldri mer. Du tørker tårene, tar frem mobilen, logger på Facebook og “feeden” er full av lykkelige mennesker, reklamer om snop og ikke minst, de flotte fitness-sidene som slenger ut artikkel etter artikkel om hvor mange kalorier det er i de forskjellige påskogodtene, eller hvo mye du må trene for å forbrenne alt. Med en siste hilsen om at – husk å kos deg, det er lov. Det er som en støvel sparker deg i magen, men du kjenner ikke smerten – angsten og skammen har overtatt alt du kan føle på og du innser at nok en gang har spiseforstyrrelsen rett.