14. mar 2017 Psykobloggen

Glasset og tappekrana

Dette glasset som kan renne over…

Av Nina Knagenhjelm

Noen har spurt hva jeg gjør når glasset kommer stadig nærmere fullt, fullere, fullest. Går an å hindre oversvømmelsen, selv om reservekapasiteten er ganske så liten eller lik null? Ei venninne introduserte begrepet og metaforen «tappekrana». Den brukes til å senke høyden på vannsøylen med jevne mellomrom. Og noen ganger akutt. Men hva er en tappekran i denne sammenhengen? Man kan jo ikke bare åpne hjernen og helle ut litt liksom…Jeg ville i alle fall ikke prøvd…

 

Jeg innså at jeg faktisk har mange måter å få tappet glasset mitt på, selv om jeg ikke hadde tenkt så konkret på det før. For meg handler det om å rydde. Rydde i hodet. Sortere. Plassere. Organisere. Flytte. Fjerne det som fjernes kan. Overføre til et annet sted rett og slett, siden den hjernen min ikke har en fungerende «delete»-knapp…

 

Jeg elsker gule lapper. De er en viktig del av tappefunksjonen min. Tanker dukker jo opp i det lille hodet mitt hele tiden. Ting som må gjøres, som må huskes. Gjøremål for dagen eller en dag senere i uka eller neste uke. Så lenge det befinner seg oppi hodet mitt så jobber hjernen for å holde tanken ved like og sørge for at den ikke forsvinner igjen. Løsningen er penn og gul lapp. Skrive ned. Tanken og gjøremålet er flyttet ut. Ferdig. Ikke med å utføre det. Men hodet har gjort jobben sin. Nå kan jeg heller se på den gule lappen og bli minnet på alt. Det gjør det også lettere for meg å konsentrere meg generelt. Jo mer fjernet fra hodet, jo lettere er det å fokusere…

 

Gjennom lappene mine, og evt ark/lister organiserer jeg også. Orden. Som i dag. En del ting som måtte unna. Alt fra praktiske ting i heimen, hårvask, bilvask, skriving og litt annet. Mye sto på en lapp fra før. Men litt hulter til bulter. Og sammen med ting som ikke måtte gjøres i dag. Jeg får problemer med å roe huet mitt og fokusere med alt det andres om også var oppi der. Hodet trenger oversikt og orden. Ny lapp. Det som må gjøres i dag skrives ned i prioritert rekkefølge. Det nederste kan flyttes videre. Plass frigjøres i hodet mitt. For det står på lappen. Jeg kan utføre og stryke. Gå til neste punkt. Inkludert innlagte pauser. Mange ganger går det jo ikke strikt etter planen, og det er heller ikke poenget. Poenget er at når det da dukker opp noe annet som må gjøres, eller en samtale, en invitasjon etc, da kan jeg bare gjøre det uten å måtte huske på hvor jeg slapp og hvor jeg skal begynne igjen. Mer plass til å være til stedet. Når det uventede og spontane er over så kan jeg vende tilbake til dagens liste og fortsette. Hvis jeg orker. Hvis ikke kan det bare flyttes videre. Det handler ikke om tvang. Jeg får ikke hetta om rekkefølgen endres eller om alt ikke blir gjort. Det er bare for å slippe at hodet mitt jobber konstant for å holde fast i alle disse tankene hele tiden for ikke å miste dem.

 

Sånn er det med andre tanker også. Idéer til innlegg. Ting jeg må huske å si til en av hjelperne mine. Tanker jeg vil ta vare på. Og ikke minst morgendagens måltider. Dagen før planlegger jeg. Noen ting skal inn i bestemt mengde og type. Så får noe stå litt åpent, i alle fall i mengde. Ikke fordi det ikke kan endres. Men fordi jeg får flyttet alt kaoset og tvilen og diskusjonen ut av hodet og ned på papiret, og dermed er det definert og bestemt. Med rom for endringer. Men igjen noe jeg kan vende tilbake til når hodet er på bærtur og jeg sliter med å konsentrere meg.

 

Det handler om å konkretisere ting. Tankerekker og tankespinn rundt f.eks måltider, et besøk, en helg, hvordan jeg skal utfordre meg selv i passe tempo framover med mat og aktivitet, kortsiktige og langsiktige mål. Oppi hodet så blir det veldig mange tanker og punkter som flyter fritt med assosiasjoner og tanker rundt. Penn og papir er bra. Skrive ned. Samle assosiasjonene og tankeskyene i konkrete punkter. Lage en plan. Lage en framdriftsplan. Da er jeg også blitt enig med meg selv. Mange ganger må ting endres underveis. Og det er helt greit. Men da har jeg et håndfast utgangspunkt. Turbo-Nina med ønske om å klare og mestre og komme framover kan slappe av for målene og framdrift er definert og kan evt avtales med hjelperne om det er aktuelt.

 

Å dele med seg er viktig. Ved å dele mål og framdrift med hjelperne har jeg også plassert det ut av det ekstreme diskusjonsrommet. Jeg har på et vis forpliktet meg. Selv om det bare er overfor meg selv, sånn egentlig. Det er delt og flyttet. Vi har noe konkret å ta utgangspunkt i underveis som prosessen går. Begge parter vet. Deling gir også mulighet for å kaste ball. Få innspill til tillegg eller endringer. Bekreftelse på at jeg ikke er fullstendig hårreisende og på jordet. Hjernen kan slippe det helt. Borte, borte, bip! Det står på papiret, hjernen er fri.

 

Jeg har jo mange ganger sagt at jeg ønsker meg en ekstern harddisk til hjernen min for å kunne lagre ting jeg ikke trenger umiddelbar tilgang til, og ikke minst alt det som er lagra der som jeg ikke trenger til vanlig, men som er umulig å få sletta siden den knappen mangler. På mange måter er vel lappene og listene mine, planene, min eksterne, analoge harddisk, inntil noen klarer å utvikle en digital harddisk med nesetilkobling med mange terrabyte lagringskapasitet. Lappene gjør at jeg kontinuerlig kan frigjøre lagrings- og prosesseringskapasitet i hjernen min for å kunne håndtere alt som foregår oppi der på alle plan. Flytte det som flyttes kan over på de analoge harddiskene, som kan kastes når oppdrag er utført. Resultat: de er slettet fra hjernen min, og hjernen min trenger ikke være redd for at det er noe den har glemt som den burde husket og som det vil få store konsekvenser å glemme. Mindre frykt og angst frigjør også kapasitet. Dobbel gevinst med andre ord.

 

Den mest effektive måten å få tappet ut vann på er imidlertid den som innebærer å dele det som er kaotisk og stort og som man ikke får grep på selv, på tanke-og følelsenivå. Det som truer med å spise en opp eller sprenge en i fillebiter. Det som gjøre en trist eller sint eller fortvilt. Det handler om å snakke. Det handler om å skrive. På den ene siden er det så enkelt som at en delt sorg er en halv sorg. Selv om det er komplisert. Det som gjør vondt får i alle fall jeg flyttet litt bort fra meg selv og kan få hjelp til å finne ut av kaoset. Skummelt, men ofte er det verdt å ta sjansen…forsto jeg i 2016.

 

Før snakket jeg jo ikke. Ikke på denne måten, altså for å tappe. Ikke om følelser, og kaos og alt jeg var så redd for hele tida. Jeg hadde mange ord i hodet, men de lot seg ikke verbalisere med lyd. Da reddet skrifttegnene meg.

 

Det begynte med dagbok på ungdomsskolen. Hva som hadde skjedd og hva jeg hadde gjort. Og alt som skjedde inni meg. Alle tankene, alle spørsmålene, alt kaoset. Jeg diskuterte vel med meg selv skriftlig for å prøve å sortere og finne en løsning. Ballkasting på internt nivå. På et eller annet tidspunkt vokste det meg over hodet. Skriving fungerte fortsatt. Men jeg klarte ikke diskusjonene helt alene og jeg klarte ikke få flyttet det ut selv om det ble skrevet ned i boken. Gode råd var dyre, men jeg ante ikke mine arme råd. Det fantes ingen løsning mitt hode. Snakking var forbudt. For ikke å snakke om ta kontakt med og bry andre med det inni meg. Dessuten var det jo forbudt å dele. Ei venninne skjønte tegninga, og visste råd. Løsningen var visst å la noen få lese det jeg skrev. Skrive til et konkret menneske. Som fikk lese. Uten svar. En lærer ble løsningen. Et menneske jeg allerede var blitt ganske så trygg på sånn som person. Venninna måtte dytte det hele i gang, og takk for at hun gjorde det. Det ble nemlig starten på det som skulle redde meg gjennom resten av videregående. Avtalen var klar; jeg skrev, hun lovte å lese når hun hadde tid, hun skrev ikke tilbake, men tok initiativ til en prat om hun så det som nødvendig og hun hadde tid. Det var akkurat det jeg trengte. Jeg fortalte noe uten å fortelle det, for jeg skrev jo «bare» dagbok på et ark, og leverte det i en posthylle. Da var det delt i det skjulte, og ingen andre behøvde å vite om det. Ordene var ikke blitt uttalt og derved ikke sagt videre og det var mulig å unngå det store og potensielt fatale konsekvensene. Jeg visste at hun visste, noe trykk ute av hodet… Jeg var på et vis ikke alene lenger, selv om jeg fortsatt var det.

 

Under innleggelser i Trøndelag brukte vi samme taktikk. Loggbøker, egentlig dagbøker. Med alle tankene som raste, om jeg var i den ene eller andre tilstanden. A4-blokker. Den ene etter den andre. Det ble en god del. Kontakten min leste alt. Jeg er kjempeimponert for at hun orket den dag i dag. Behandler fikk brev noen ganger. Når det var ting jeg måtte oppklare, men ikke turte å si. Det hele fungerte både som å få flyttet det ut av hodet mitt og over til et annet menneske slik at noen andre visste, og at jeg slapp å huske på det de burde få vite og så bruke 15 minutter på å få sagt en setning, og som et utgangspunkt for samtaler. Tysklæreren gjorde det med jevne mellomrom når det var anledning. Kontakt og behandler gjorde det regelmessig. Dermed fikk jeg flytte ut enda mer gjennom å kunne svare på ja-og neispørsmål, eller enkle og konkrete spørsmål, og vi kom sakte noen hakk videre sammen.

 

Ting ble flyttet ut og delt. Ved neste akuttbehov, og rutinebehov, for tapping var det enklere å få til og få gjort det raskt nok til at glasset aldri rant over selv om det kom store mengder vann på litt for kort tid.

 

I bunn og grunn handler det vel om å forenkle hverdagen mest mulig for å ha overskudd og reservekapasitet til å håndtere alt. Alt det vanlige som livet fører med seg av praktiske og følelsesmessige oppgaver og utfordringer. Og alt som kommer attåt som følge av at hjernen er skakkjørt, og det som er med som ekstrabagasje og skaper utfordringer og kaos som friske mennesker ikke har i tillegg. Det handler om å tappe ut det vannet som er mulig å tappe ut hver gang det er mulig, sånn at det fortsatt er plass i glasset uten at det foreligger overhengende fare for oversvømmelse og flom… Og nå som jeg faktisk snakker med hjelperne mine har jeg mer kapasitet enn før, og klarer mer. Ikke minst trenger jeg ikke bulimien mer. Den som nok var den største delen av tappekrana mi før, den som fikk ut mest vann fortest mulig. Dårlig løsning altså.

 
 Nå snakker jeg og skriver jeg, og kaster ball og får det ut i stedet for å bruke bulimien. Og det er en mye, mye bedre måte å tappe ut vann på, enn å tømme seg bokstavelig ved å spy….

Les del 1